Jens Stoltenberg og Bjarne Håkon Hanssen fremstår i dag som pratmakere og kamelslukere. I natt la de seg paddeflate for LO og nå lar de skattebetalerne og de unge ta regningen for de privilegerte fagorganiserte 50–60-åringenes glade pensjonistliv, skriver redaktør Magne Lerø.
Dette
må være en skrekkelig dag for tidligere Ap-finansminister Sigbjørn Johnsen, som
leder arbeidet i Pensjonskommisjonen. Her ble grunnlaget lagt for det
pensjonsforliket som Stortinget samlet seg om. Det er blitt fint lite igjen av
de innstramninger alle var enige om var helt nødvendige. Jens Stoltenberg orket
ikke lenger å stå imot LO. Han punger ut inntil fem milliarder hvert år fremover,
for at AFP skal bli omtrent som i dag.
Igjen
har vi fått et eksempel på at Jens Stoltenberg ikke har kraft til å stå imot LO.
Gerd-Liv Valla eller Roar Flåthen, i realiteten blir det mye det samme selv om
formen er forskjellig. Flåthen ydmyker ikke. Han brisker seg ikke. Han opptrer
ikke offentlig som en provokatør mot Ap-ledelsen, slik Gerd-Liv Valla gjorde.
Her har Jens Stoltenberg og Bjarne Håkon Hanssen i et helt år
snakket om arbeidslinjen, pekt på nødvendigheten av levealdersjustering for å
gjøre pensjonssystemet levedyktig og bombastisk avvist LOs krav om en like god
AFP-ordning som i dag. Så endte det hele opp med prat.
Jens
Stoltenberg har praktisk talt latt Roar Flåthen og LO ta pennen og skrive ned
den AFP-ordningen de vil ha. Grunnen til at det skjer, er at vi har en
regjering som er så svak at den ikke tåler en kamp med LO. De rødgrønne ligger
an til å bli drevet ut av regjeringskontorene neste år. Strategene på
Youngstorget har konkludert med at det garantert vil skje dersom regjeringen
får en stor LO-streik mot seg. Da fikk statsministeren heller betale det som det
koster i et håp om å kunne beholde makten. Et fornøyd LO er Stoltenbergs eneste
mulighet for å kunne regjere videre. Det får koste hva det koster. Lars
Sponheim og Erna Solberg synes opplegget for årets lønnsoppgjør er svindyrt. Om
dette er så ille at de vil trekke seg fra pensjonsforliket, er uklart.
NHO
ser ut til å være rimelig fornøyd med året oppgjør. Det forstår vi godt. De har
sluppet unna med 5,6 prosents tillegg. Det er til å leve med. Dette tillegget
bør heller ikke gjøre sentralbanksjef Svein Gjedrem mer kortpustet over
rentekalkulatoren.
Landets
selvoppnevnt AFP-general, Arne Byrkjeflot, sier til NRK at
forhandlingsresultatet er usolidarisk og en katastrofe. Han varsler kamp for et
nei i uravstemningen. Roar Flåthen ber ham roe seg ned og sette seg inn i hva
forhandlingsresultat går ut på før han går i vranglås. Byrkjeflots problem er
at han opererer som om Stortinget ikke har vedtatt en pensjonsreform.
Men
Byrkjeflot har et poeng. Han reagerer på at det bare er de som er født før 1953
som er sikret en like god AFP-pensjon som i dag. De unge får vi ta når den tid
kommer, tenker LO og Regjeringen. Nå gjelder det å gjøre dem som har begynt å
tenke på sin egen pensjon glad og fornøyd. Det er 68-erne som igjen skal kunne
gå til duk og dekket bord.
Vi
forstår godt at Per Østvold betegner den AFP-ordningen som nå er forhandlet
fram som gullkantet. Den er bedre enn han hadde forventet. Den er det. Den blir
først dårligere for noen etter at Jens Stoltenberg sannsynligvis er ute av
politikken og oljeinntektene blir mindre. Først er det oljefest for de over 55
år, «sliterne» som de nå skal kalles.
Fortsatt
skal det altså være slik at staten skal betale fullt arbeidsføre 62-åringer tusenvis
av kroner hvert år for at de skal drive slappe av, reise til Syden eller jobbe
i hagen istedenfor å delta i verdiskapningen i samfunnet. LO kaller dem
slitere. Selv synes vi landets 62-åringer ser stadig sprekere ut.
Men
i oljelandet Norge skal det være selvbestemmelse. – Vi vil selv avgjøre når vi
er slitne, sier Flåthen. Da blir det slik.
Og
mens 68-erne lever livets glade dager, vil problemene øke fordi vi ikke klarer
å skaffe den arbeidskraft vi trenger for å gi de unge god undervisning, gi barn
et forsvarlig tilsyn og gi eldre den omsorg de fortjener.