Finansavisen har misforstått. Norske toppsjefer er ikke underbetalt. Det er de utenlandske som er overbetalt. Å øke toppsjeflønningen i Norge er jevngodt med å kaste penger ut av vinduet, skriver redaktør Magne Lerø.
Sammenligner man Norges ti største børsnoterte selskaper med tilsvarende i
Europa, viser det seg at norske toppledere er kraftig underbetalt, skriver
Finansavisen. De har sammenlignet norske toppsjeflønninger med lønnspakkene i
30 utenlandske selskaper i samme bransje og med lignende markedsverdi. Dette
viser at de norske konsernene i snitt betaler 35 prosent lavere grunnlønn og 48
prosent lavere totalkompensasjon.
– Dette er det norske sosialdemokratiet i praksis. De nordiske landene er
mer likhetsorientert enn resten av Europa, sier førsteamanuensis Ole Skalpe ved
Handelshøyskolen BI til Finansavisen. Han legger til at aksjonærer ikke bryr
seg om en toppleder får bra betalt, så lenge de får god avkastning. Det er
«gutta på gulvet» og utenforstående som kanskje føler at lønnsforskjellene er
urettferdige, mener Skalpe.
Ole Skalpe har rett i alt han sier. Det er imidlertid premissene til
Finansavisen som er feil. I fjor hentet Eivind Reiten i Hydro ut 22,3 millioner
kroner i lønn, Thorleif Enger i Yara 15,4 millioner, Helge Lund i StatoilHydro
12,3, Jon Fredrik Baksaas i Telenor 8,3 og Rune Bjerke i DnB Nor 8,6 millioner
kroner. Det er meningsløst å skrive at disse er underbetalt. De tjener da mer
enn nok. Og det finns ikke belegg for påstanden om at selskapene hadde gått
bedre om de hadde fått noen millioner mer i lønn. Lønn på dette nivå fungerer
ikke som motivasjonsfaktor lenger.
Ved jevne mellomrom hører vi påstander om at norske lederlønninger ikke er
konkurransedyktige. Det er også skivebom. Det går jo vinter og vår mellom hver
gang vi hører om en toppsjef som har flyttet til utlandet for å tjene bedre.
Når styret i Statoil skal fastsette lønnen til Helge Lund, er det ingen grunn
til å sjekke hva sjefen i Shell tjener. Lønnen til konsernsjefen i Statoil må
være såpass høy at man får de beste sjefene i landet til å ville ha jobben. Det
er ikke noe poeng å sammenligne seg med utlandet.
Det er et positivt trekk ved det norske samfunn at lønnsforskjellene mellom
topp og bunn er mindre enn i mange andre land. Det er bra at fastlønnen til
toppsjefer ikke øker så mye mer enn for folk flest. Men når resultatene er
gode, blir bonusbetalingene høye. Det er det ikke så mye å si på, særlig ikke
dersom også de ansatte får bonus når sjefen får saftige påslag. Det er lite
relevant å sammenligne lederlønninger med hva de får i utlandet, all den tid vi
ikke har et felles arbeidsmarked. Det kan være relevant å sammenligne lønninger
i det private næringsliv med hva en tjener i det offentlige. Men ikke ut fra
hva som er rettferdig og rimelig. I det offentlige – eller i det private – bør
en ikke betale ledere en høyere lønn enn nødvendig for å få gode nok folk i
stillingene. Når en skal fastsette lønnen til en sykehusdirektør, for eksempel,
vil vedkommende bli underbetalt om man sammenligner med lønnen til sjefer i
bedrifter med tilsvarende antall ansette og omsetning.
Men slike sammenligninger er ikke relevante fordi det ikke er samme gruppe
leder man konkurrerer om. Vi har da også svært mange dyktige ledere i offentlig
sektor som selvsagt kunne tjent mer om de hadde jobbet i det private
næringsliv. Men det vil de ikke, fordi det er andre ting som teller enn høyeste
mulig lønn. Slik er det for næringslivsledere også. De vil bo i Norge, og ikke
i utlandet. De fleste av dem, i alle fall.