Nå er Nasjonalmuseet, styret og direktøren såpass svekket at styret enten må vise at de får det som de vil eller trekke seg fordi de ikke kommer videre. Enten eller. Styret og de ansatte kan ikke ligge i evig stillingskrig, skriver redaktør Magne Lerø.

Nasjonalmuseets direktør, Allis Helleland, har en arbeidsavtale som sikrer henne 1,250 millioner kroner i lønn i hele åremålsperioden på seks år uansett hvor god jobb hun gjør. Reaksjonen i det politiske miljø er sterke. Fra Frps side tas det til orde for at Trond Giske bør sparke styret ved Nasjonalmuseet. Det har Giske ingen myndighet til. For det er en valgkomité hvor staten ikke har flertall en gang som velger styret.

En så god åremålskontrakt kan vi ikke huske å ha hørt om. Men så er da også Nasjonalmuseet noe for seg selv. Hvorfor skulle Allis Helleland gidde å ta ansvar for rotet på Nasjonalmuseet? I flere år hadde det vært bråk rundt Sune Nordgren. De ansatte strittet imot den strategien han jobbet etter. Det han ville, ville ikke de ansatte. Og det var meningen å føre opp et nybygg, men det kokte bort i den politiske kålen. Det ble ikke som Sune Nordgren var forespeilet. Derfor trakk han seg. Han mente styret burde slått i bordet og fått i gang byggeprosjektet.

Å bli sjef for det stridens hus som Nasjonalmuseet er, fremsto som særdeles lite attraktiv. Styret saumfarte markedet før de ansatte Sune Nordgren. Det var en som kunne vise til resultater, og som hadde fått til det i Danmark som styret ville skulle skje ved Nasjonalmuseet. På listen over aktuelle kandidater var det Allis Hellelands navn som lyste.

Henne ville Christian Bjelland ha. Hun kunne levere- og hun lot seg ikke stoppe av indre stridigheter. Hun ville kunne takle det bråket de nok regnet med ville komme.

Om Helleland forhandler lønn like tøft som hardkokte næringslivsledere og attraktive fotballproffer, vet vi ikke. Det kan være det var Christian Bjelland som raust tilbød henne full lønn hele åremålsperioden uansett, for å vise hvor viktig det var på få henne.

Det var ansatte som ønsket Sune Nordgrens hode på et fat. Christian Helland regnet nok med at det også kunne skje i forhold til Helleland. Helleland for egen del falt nok heller ikke av stolen første gang en fagperson offentlig hevdet hun ikke hadde kompetanse til det hun drev med og derfor burde pakke saken sine og dra tilbake til Danmark. Er det noen hun er trent til å takle, så er det museumsbråk.

For alt hva vi vet, vurderte Bjelland å gi henne 2 millioner i lønn og en sluttpakke på 2 år. Istedenfor ble det seks år med 1,2 millioner i lønn.

Nå virker den avtalen som er inngått urimelig. Den gir henne for stor jobbsikkerhet. Men hvem skulle tenke seg muligheten at den nye direktøren skulle bli møtt med krav om sin avgang bare etter noen måneder i stillingen?

Christian Bjelland bør forklare seg.

Allis Hellelands lønnsbetingelser er ikke nevnt spesifikt i museets årsregnskap

Fagdirektør Harald Brandsås i Reviorforeningen minner i Dagens Næringsliv om at det er straffebestemmelser knyttet til ikke å gi fullstendige opplysninger. Så også på dette punktet bør Bjelland forklare seg.

Men nå må vi ikke gjøre denne saken som mer enestående enn den er. Gerd-Liv Valla får fortsatt full lønn fra LO. Da Reidar Nordby måtte trekke seg som sjef for Norsk Tipping på grunn av skattesnyteri, ansatte styret ham i en stilling som rådgiver med samme lønn som han hadde, 1,6 millioner kroner i året. Protestene ble så sterke at de måtte gå tilbake på dette. Nå leies Nordby inn som konsulent istedenfor. Da Monica Kristensen Solås ble bedt om å trekke seg som sjef for Redningsselskapet, fikk hun lønn åremålstiden ut. Og det sitter nok mange sjefer både her og der som har samme lønn, men som ikke er sjef lenger.

Og hvis det er slik at styret vil bli kvitt Allis Helleland, kan de reforhandle avtalen. Det kan jo tenkes at hun ville si opp stillingen ved å få to, tre årslønner fremfor å bli sittende i Oslo som spesialkonsulent ved en nasjonalmuseum som driver rundt som et skip båt i havsnød med knekket ror.

Både styre og kulturminister har gang på gang sagt at de har tillit til Allis Helleland. Man kan selvsagt få et nytt styre på plass. Men Hellelands avtale er det ikke noe å gjøre med.

Det gikk lang tid før vi fikk på bordet et eksempel på Eli Arnstads lederstil. Hva galt er det Allis Helleland egentlig har gjort som leder? Vi har fått med oss at de ansatte mener de har fått munnkurv. Den må vi i sannhet si at vi merket lite til. Er det et sted der det ikke henger noen munnkurver, må det være ved Nasjonalmuseet. Videre har hun benyttet dobbeltstemmen sin til å kjøpe inn omstridt kunst for 600 000 kroner. Men er det hold i påstanden om at hun har trakassert noen? Har hun skjelt ut noen offentlig? Er de innrapportert en skriftlig klage på henne? Er Arbeidstilsynet varslet?

Hvis Christian Bjelland har tenkt å fortsette som styreleder, får han forklare seg og gi sin versjon av hva konflikten ved Nasjonalmuseet handler om og hvordan han har tenkt å løse dem. Trond Giske vil nok ha tydelighet, ikke graut og svada om dialog og lytting, hvis det ikke fører fram. Da må noen tape og noen vinne.

Styret og de ansatte kan ikke ligge i evig stillingskrig. Nå er Nasjonalmuseet, styret og direktør så pass svekket at styret enten må vise at de får det som de vil eller så må de trekke seg fordi de ikke kommer videre. Enten eller.