Carl I. Hagen er øyeblikkets og utspillenes politiker. Ikke rart at han ikke trives med å ligge bak og holde kjeft. Thorbjørn Jagland har etter sin nedgradering inntatt rollen som ideolog og bidratt til å styrke posisjonen som stortingspresident, skriver redaktør Magne Lerø.
Carl I.
Hagen sier rett ut at han ikke vil sitte på Stortinget lenger fordi han ikke
passer som bakspiller. Det er prisverdig at Hagen er såpass ærlig og tydelig.
Det er ganske vanlig at de som har stått i begivenhetenes sentrum, ikke trives
med å overlate plassen til andre. De som rives ned fra toppen ved at de får
sparken eller tvinges til å trekke seg, kan gå rett i kjelleren. Grunnen er at
deler av vårt selvbilde er knyttet til de posisjoner vi har. Hagen har ikke
fått knust sitt selvbilde. Han har selv hatt regien på sin egen avgang og
nedtrapping. Han har vært en glimrende leder for sitt parti. Han har også
lykkes med selv å tre til side og la Siv Jensen ta hans plass. Det har gått
bedre enn man kunne regnet med. Alt tyder på at Carl I. Hagen er meget godt
fornøyd med den måten Siv Jensen fører livsverket hans videre på.
Da Carl I. Hagen trakk seg som partileder, satt han seg selv på
sidelinje. Ikke det at han ikke betyr noe. Men han har gitt fra seg makt og
posisjon. Han har måttet holde seg selv i skinnet de siste årene for ikke å
komme med politiske utspill, og slik sett løpe i beina på Siv Jensen. Hagen vet
at ledere som går av, må ga av. Kona Eli forteller at han hjemme sitter og
girer seg opp og tenker på hva han ville ha sagt og gjort. Men så blir det
ingen ting av det. Det er ikke jobben hans lenger.
Vervet som medlem av kontroll- og konstitusjonskomiteen har Hagen gjort
mye ut av. Han er så absolutt til stede i den politiske debatten. Men ikke som
før.
Det skal mye til før Hagen klarer å holde sin posisjon i offentligheten
når han ikke lenger sitter på Stortinget. Men en kan aldri vite. Carl I. Hagen
kan dukke opp som talsmann for en sak eller interessegruppe før vi vet ordet av
det. Det kan bli vel kjedelig for ham bare å bekle ulike styreverv og ellers
lever en slaraffenliv med Eli i Spania.
Carl I. Hagen var utspillenes mester og øyeblikkets politiker. Han er
ingen tung ideolog, selv om han har vært en av de fremste idéleverandørene til den
politiske debatten. Han vil neppe forsøke å innta den «tenker-rollen» som Kåre
Willoch har inntatt.
Thorbjørn Jagland har slått inn på denne veien. Jagland har vært
partileder og statsminister. Han ble delvis tvunget til å vike plass for Jens
Stoltenberg. Jagland ble heller ikke hentet inn som minister i Stoltenbergs
regjering. Istedenfor ble han president i Stortinget. På samme måte som Hagen
har også Jagland fungert som vaktbikkje på Stortingets vegne. Jagland har
imidlertid løftet stillingen som Stortingets president til et nytt nivå. I
flere saker har Jagland hevet seg over det politiske spiller og vært opptatt at
de lange linjer i politikken. Han er særdeles godt orientert på det
utenrikspolitiske området og er i front i Ap fortsatt når det gjelder å servere
politisk ideologi som er verd å reflektere over. Det virker ikke som Jagland i
dag ser på seg selv som en bakspiller. Han fyller rollen som politikkens nestor
på en utmerket måte.