Dristige streike-Hjetland

Når lærerne ikke lenger får forhandle med staten, har de inntatt rollen som streikende bråkebøtte i kommunal sektor. Helga Hjetland spiller et høyt spill som kan ende med et solid mageplask, skriver redaktør Magne Lerø.

UNIO-ledelsen med Helga Hjetland og Anders Folkestad i spissen spiller høyt. De har vært lenge nok i gamet til å vite at en gruppe i offentlig sektor ikke oppnår særlig mye ved å bryte med de andre man forhandler med og gå til streik. Denne gangen opplever de at de andre gruppene ikke bare vender dem ryggen, men går i krigen mot dem.

– Lærerne er usolidariske, sier leder Randi Rese i Fellesorganisasjonen til Dagens Næringsliv. Hennes argument er at mange lærere tjener 40 000 kroner mer enn flere av de høyskolegruppene med like lang utdanning som de organiserer. Leder for Norsk Lærerlag, Helge Hjetland avviser sammenligningen, og de to vikler seg inn i en debatt om begynnerlønn, stiger, ansiennitet, tillegg og rammer og virkninger for hele gruppen og enkelte marginale grupper.

Denne diskusjonen er viktig nok, men det interessante og oppsiktsvekkende er at læreren blir kritisert for å være usolidariske av andre fagforeningsledere. Det skjer fordi årets oppgjør ble særdeles bra. Kommunenes Sentralforbund (KS) sier det ble på 6,3 prosent. Hjetland hevder lærere ikke har fått mer enn 5,6 prosent. Grunnen til det er at eldre lærere får mindre, mens unge lærere som man vil beholde i skolen i lang tid, har fått høyere tillegg. Unge lektorer får et lønnstillegg på 35 000 kroner.

Jens Stoltenberg er blitt tolket slik at det i år er lærerens tur til å få et lønnsmessig løft. Alle politikere overgår hverandre for tiden med å si at de vil satse på skolen og på lærerne. I dag sier selvsagt kunnskapsminister Bård Vegard Solhjell at han ikke kan gjære noe. Staten er ikke part i lønnsforhandlingene. Slik var det før. Det var Kristin Clemet som skar igjennom og overførte lønnsforhandlingene fra staten til Kommunenes Sentralforbund. Det skjedde til høylytte protester fra læreren. Dette hadde de kjempet mot i årevis.

– Nå ser vi konsekvensene, sier de nok i dag. Og med en viss rett.Skulle de ha fått uttelling for de politiske signalene om at det skal satses på skolene og lærerne, måtte de hatt staten som forhandlingsmotpart. Da kunne regjeringen blitt gjort til part i saken fra første stund av. Nå toer regjeringen sine hender. De kan ikke gjøre noe, kun henvise til Kommunenes Sentralforbund.Så langt synes læreren å ha liten støtte for streiken. Det kan være de har bommet i forhold til opinionen. De har i alle fall kommet skjevt ut. De må langt bedre kunne dokumentere at det tilbudet de fikk fra KS ikke var til å leve med.

Når Helga Hjetland våger seg på en streik, er nok grunnen at hun vet at store grupper av medlemmene forlenger at alle midler skal prøves ut i kampen om høyre lønn. Lærerne bør være realistisk nok til å innse at det ikke blir mange flere kroner i årets oppgjør. Det de kan håpe på en protokoll som gir føringer for seinere års oppgjør.   Men hvis streiken ikke ender opp i noe som helst, har Helge Hjetland svekket sin stilling. Medlemmer vil ikke ha streiker som endrer med mageplask. Hvis streiken blir langvarig, blir det en politisk belastning for de rødgrønne. KS vil imidlertid ikke godta at staten blander seg inn i oppgjøret.  Uttalelse fra politikerne har tydeligvis bidratt til å øke forventningene blant lærerne om et oppgjør langt bedre enn det det nå ligger an til.Når politikerne overgår hverandre i å snakke om at det skal satses sterkere på skolen, harmonerer det dårlig med at det er nettopp i denne sektoren man ender opp med streik. Streiken bidrar til å øke frustrasjonen i skolen, fordi forventninger ikke blir innfridd.