Konkurs i miljøarbeidet

Det hjelper fint lite at statssekretær Heidi Sørensen går i sjokk over at miljøstiftelsen Grip er slått konkurs. Hun må bestemme seg raskt for om det statlige miljøinitiativet skal forbli i graven eller oppstå til nytt liv, skriver redaktør Magne Lerø

Når bedrifter går konkurs, og det skjer hver eneste dag, er vanligvis ledelsen i det minste er i klar over at det skjer. Når det gjelder Miljøstiftelsen Grip – forkortelse for Grønt i praksis – kommer konkursen som julekvelden på kjerringa for styrelederen Leiv L Nergaard og hovedoppdragsgiveren, Miljøverndepartementet. Det må da være måte på å sove i timen.

Grip ble stiftet av departementet under Thorbjørn Berntsens ledelse i 1995. Stiftelsen har hatt som målsetting å bidra til at det norske samfunnet skulle oppfylle målene om bærekraftig produksjon og forbruk. Grip har vært rådgiver for både offentlige etater og private bedrifter i miljøspørsmål, og sto blant annet bak næringslivets «miljø-Oscar», den årlige prisen Glassbjørnen. Bjørnen ble i 2007 tildelt gjødselprodusenten Yara, men var allerede lagt på is for 2008 fordi pengeproblemene hadde meldt seg. Nå kan den populære figuren ha gått i knas for godt.

Styret slo stiftelsen konkurs da de måtte konstatere at de ikke hadde penger til lønninger. De ansatte mener Miljøverndepartementet kunne finansiert dem over sommeren, og at en omfattende planlagt aktivitet i andre halvår da ville ha reddet virksomheten i land. De mener også at styreleder Leiv L Nergaard, som trakk seg bare noen dager før konkursen, har stukket av med halen mellom beina.

Nergaard selv benekter at det var konkursen som var grunnen til at han trakk seg. Han begrunnet avgjørelsen med «en serie uheldige omstendigheter», men ønsker ikke å gå i detaljer. Konkursen kjente han ikke til før etter at han hadde levert avskjedsbrevet til departementet. Han mener imidlertid, i likhet med de ansatte, at konkursen kunne vært unngått hvis departementet hadde vist litt mer tålmodighet.

–            Ordreinngangen fra vår største oppdragsgiver, miljøverndepartementet, ble redusert med 40 prosent fra i fjor til i år. Det var kraftig kost. Å legge om en stiftelse fra å basere seg på offentlige oppdragsgivere til å bli private konsulenter tar tid, og vanskelighetene ble undervurdert. Men jeg mener vi var godt i gang og at vi hadde lyktes hvis vi hadde fått litt mer tid, sier han.

Det er lite tillitvekkende at styrelederen ikke kan gi en skikkelig forklaring på hvorfor han ikke kunne stått på og gjort det han kunne for å redde GRIP gjennom krisen. Det er nettopp i slike situasjoner en trenger en styreleder.

Statssekretær Heidi Sørensen i Miljøverndepartementet sier konkursen kom som et sjokk. De var ikke klar over at det sto så dårlig til. Det burde de ha vært. Martin Standley, som har fungert som daglig leder, mener departementet er informert tilstrekkelig om den vanskelige situasjonen.

Når konkursen kommer som et sjokk, skyldes nok det at politikerne ikke er vant med at underskudd kan få den slags konsekvenser. Se på sykehusene for eksempel. Her skyves jo bare underskuddene videre til neste år. I en stiftelse er det slutt når kontoen er tom. Styret har gjort sin plikt – slått selskapet konkurs og ikke falt for fristelsen til å drive videre for kreditorers regning.

Nå sier Sørensen at de vil gjøre alt for å få oversikt over situasjonene. Hva annet skal hun si? Dagens Næringsliv kan også fortelle at det har meldt seg noen interessenter med tanke på å overta driften. Men det haster. Nøkkelpersoner er allerede i gang med å finne seg nye jobber.

Politikere bør merke seg at når et styre og ledelsen i et selskap sier at det som er bevilget ikke er tilstrekkelig for å oppnå balanse, så er det faktisk ofte tilfelle.

Det er selvsagt trist, som Sørensen sier, at det skulle ende slik med Grip. Men like selvsagt er det at noe kan gjøres. Nå er i det minste alle våkne og forstår hvilken situasjon man er i.