I Kirkens Nødhjelp vet de at de har problemer. En problemløser og en samarbeidsekspert er det de trenger, ikke granskning med mer offentlig bråk om fortiden, skriver redaktør Magne Lerø.
Arbeidsforskningsinstituttet skal granske arbeidsmiljøet i Kirkens Nødhjelp (KN) etter at generalsekretær Atle Sommerfeldt har fått sterk kritikk for sin måte å lede organisasjonen på, skriver Dagbladet i dag. Hva er poenget med en slik gransking?
For vel en måned siden brettet Dagbladet ut konflikter i arbeidsmiljøet i Kirkens Nødhjelp. Flere hevdet at de var blitt trakassert av lederen for kommunikasjons- og innsamlingsavdelingen, Leila Raustøl. Det endte med at hun trakk seg. Folk som hadde sluttet i organisasjonen forlangte generalsekretær Atle Sommerfeldts hode på et fat, fordi han ikke hadde tatt på alvor anklagene mot Leila Raustøl. Saken har ikke roet seg. Nå skal det gjennomføres individuelle samtaler med nåværende og tidligere ansatte. Det skal munne ut i en rapport med en situasjonsbeskrivelse og forslag til tiltak. Ledelsen og tillitsvalgte er enige om å gjøre det på denne måten. Styreleder Inger Johanne Wremer sier at styret har tillit til Atle Sommerfeldt.
Det er da inderlig godt at de ikke har funnet på å engasjere et knippe advokater med Jan Fougner i spissen for å finne ut om arbeidsmiljøloven er brutt eller ikke. De nøyer seg med en gransking. Men har man ikke kunnskaper nok om misnøye og konflikter? Det må da være nærmere ti personer som har uttalt seg offentlig om saken. Og de tillitsvalgte har laget notater og hatt møter med ledelsen flere ganger. Og nå vil de grave enda mer? Skal man nå igjen hvirvle opp i og gi personkarakteristikker av Leila Raustøl som har gått av? Vet man ikke nok for å kunne treffe tiltak? Tror man utenforstående i en organisasjon med så mange ansatte ser noe som ansatte ikke ser? Vet de ikke i KN hva slags tiltak man skal iverksette for å bedre arbeidsmiljøet og samarbeidet?
Eller aner vi en maktkamp her? Er agendaen for noen at en slik gransking skal ende opp med en knusende kritikk av Atle Sommerfeldt slik at det nærmest blir umulig for ham å fortsette?
Atle Sommerfeldt vil selvsagt få kritikk i en granskingsrapport. Han har allerede tatt selvkritikk. I ettertid ser alle ledere at man burde sagt noe annet, gjort noe mer, tenkt annerledes, snakket med flere og brukt mer tid når saker tilspisser seg. Utenforstående ser det som regel enda klarere.
I konflikter og spente situasjoner gjøres det feil på begge sider. Hvor godt eller dårlig Atle Sommerfeldt har taklet konfliktene, aner vi ikke. Om tiden er inne for ham til å gjøre noe annet, vet vi heller ikke. Det får han drøfte med styreleder i første omgang. Utad er det ingen tvil om at Atle Sommerfeldt og Leila Raustøl fremstår som meget dyktige når det gjelder å skape vekst og fremgang. Mye peker oppover i KN. Og Atle Sommerfeldt har en betydelig posisjon i det norske bistandsmiljøet. Han profilerer KN sterkt og tydelig i mediene. Modig er han også. Han har ertet på seg bøndene med kritikk av norsk landbrukspolitikk. Men ledere som er faglig sterke, som markerer seg i offentligheten og farter rundt både nasjonalt og internasjonalt, er ikke alltid like gode på kontoret, i forhold til alle medarbeidere. Her kan det ha glippet for Atle Sommerfeldt.
Sannsynligvis må han omprioritere og bruke mer tid på hjemmeplan for å løse de arbeidsmiljømessige utfordringene.
KN vet nok om sine problemer. En gransking kan brukes i en maktkamp som tilspisser situasjonen. Eller den kan brukes som et grunnlag for å ta fatt på å løse problemene.
Det KN åpenbart trenger er folk som er gode til å løse problemer og få folk til å samarbeide. KN hadde hatt best av en konsulent som er opptatt av å se fremover, som tar fatt med en gang, og ikke er så opptatt av fortiden som granskere gjerne er.
Faren for KN er nå at blikket rettes bakover, mot problemer og misnøye og ikke fremover.
Det er åpenbart nødvendig for KN å jobbe med arbeidsmiljøet. Det kan forbedres. Men det skjer ikke via en oppskrift og tiltak alene. Det har både med personer, holdninger og kultur å gjøre.
Da Jonas Gahr Støre tiltrådte som utenriksminister samlet han de ansatte og sa at arbeids miljøet i UD nå skulle bli så bra at folk begynte å synge på vei til jobb. Mye er sikkert blitt bedre, men i den siste undersøkelsen var antallet som føler seg mobbet økt. Et tankekors.