Det er noe som ikke stemmer når Jens Stoltenberg har mistet over en tredjedel av sine mest betrodde medarbeidere etter vel to og et halvt ved makten, skriver redaktør Magne Lerø.

Jens Stoltenberg har 18 statsråder i sin regjering. Nå er syv av de han satset på ute. I går forsvant den viktigste av dem all, Åslaug Haga, ut døren. Hun og Manuela Ramin Osmundsen er ute på grunn av de mistet troverdighet. De ble en politisk belastning – og forsto selv at det var nødvendig at de måtte gå. De var ti ganger større grunn til at Åslaug Haga måtte gå enn Ramin-Osmundsen. Hennes generaltabbe var å ikke gi all informasjon til Jens Stoltenberg. Den som er i krise og holder noe tilbake for ens overordnede, spiller hasard med sin stilling.

Helen Bjørnøy og Øystein Djupedal ble ofret. De ville nok ha fortsatt som statsråder, men etter hvert innså de at de hadde mistet for mye tillit innad i SV. Det var neppe Jens Stoltenberg som ville ha dem fjernet. Det var SV som ville ha bedre folk til å profilere SV i regjeringen.

Vi fikk et nytt eksempel på at det hjelper fint lite å skrifte ut politiske ledere når man er i en gitt politisk setting. Nye sjefer knyttet til endring av strategi, kan gi resultat. Som regelen betyr ikke skifte av politisk leder noe dersom politikken ligger fast, men mindre lederen gjør en direkte dårlig jobb.

Øystein Djupedal uttalt seg sterkt kritisk til at han ble ofret. Han mener han advarte så tydelig som han kunne mot å ta et ”hvileskjær” når det gjaldt bevilgninger til forskning og høyre utdanning. Når velgerne svikter, er det bittert å bli ofret fordi man blir gjort ansvarlig for det man har advart på det sterkeste mot.

Karita Bekkemellem har heller ikke lagt skul på at hun synes det var surt å bli vraket. Jens Stoltenberg var rett og slett ikke fornøyd med måten hun profilert seg og de rødgrønnes politikk på.

Den første som fikk problemer med å vise oss hva den nye rødgrønne næringslivspolitikken betydde i praksis, var Odd Eriksen. Han trakk seg etter et år og henviste til at han ville ha mer tid med familien. Det er sikkert riktig. Men han etterlot i det minste et inntrykk av at han ikke maktet å iverksette en politikk som kunne virke samlende. Det er blitt noe bedre med Dag Terje Andersen, men også han sliter med å ha troverdighet både i næringslivet og blant de rødgrønne.

Odd Roger Enoksen trakk seg i fjor fordi han ville flytte hjem. Han kunne nok ha fortsatt om han hadde ønsket, men han opplevde nok at det ble en god del motbakker som olje-og energiminister. Det virket som om han mistet motivasjonen.

I dag skriver også mediene at Sylvia Brustad ikke lenger ønsker å være helseminister. Men hun får sannsynligvis en annen post.

Kjell Magne Bondevik greide i betydelig større grad å holde på sine statsråder. Bondevik hadde ord på seg for å være en sterk lagbygger. En skulle tro det ville vært lettere for Jens Stoltenberg som leder en flertallsregjering å kjøre med det samme mannskapet. Men slik har det da ikke blitt. Grunnen til det er sammensatt. De rødgrønne sliter med å få iverksette sin Soria Moria-erklæring. Velgerne svikter, og for mange statsråder har ikke maktet å leve opp til forventninger som de rødgrønne selv har skapt. Regjeringen mangler gnist.

Åslaug Haga etterlater seg et tomrom. Det kan fylles, men det vil ta tid før den nye lederen av Sp oppnår den posisjon Haga hadde. Sp bør raskt samle seg om hvem de vil ha som ny leder. Liv Signe Navarsete ligger fortsatt først i løypa.

Haga hadde bestemt seg for å kjempe for sitt politiske liv. Hun mente hun hadde krefter nok til å ”stå han av” som hun sa. Etter all sannsynlighet var hun da klar over at hun også måtte ta en runde på at manglende betaling av skatt. Hun ville lagt seg flat enda en gang. Det som var viktig for Haga, var å kunne stå fram som hederlig og troverdig selv om hadde snublet i lovet og regler. Men så sviktet helsen. Blottrykket steg slik det skjedde i de harde budsjettforhandlingene i fjor høst. Når helsen sier stopp, kan man være fornuftig og tenke langsiktige eller dumdristighet og ta en kortsiktig kamp for å redde sin posisjon. Haga måtte bite nederlaget i seg.

–    Jeg har ikke krefter til dette livet, sa hun. Det er presist sagt. Hun varslet i går at hun kan bli sykemeldt ut over fire uker.

Hun bærer selv det meste av skylden for at hun har skaffet seg et liv som ble for tøft i forhold til helsen. Hun har servert for mange halvsannheter og hvite løgner for å begrense skadene på sitt eget omdømme. Her gjorde hun tabber, gang på gang.

Det er krevende å bli tatt med buksa ned. For noen er det så truende at de benekter det. 

Landets mektigste kvinne, og VG mente hun også var mektigere enn alle landets menn, Gerd-Liv Valla måtte trekke seg i fjor. Åslaug Haga er landet nest mektigste på Kapitals oversikt over landets 100 mektigste kvinner. Nå er hun ute. På toppen troner Kristin Halvorsen. Gjør SV er elendig valg neste høst, kan også hennes tid være ute.