Alle vil ha mer handel, men India viser styrke ved å si ifra at man ikke er rede til å kaste sine fattige småbønder ut i markedskreftenes fullstendig frie spill uten noe sikkerhetsnett. Det er et moralsk standpunkt som USA bør lytte til.
Forhandlingene om en ny WTO-avtale, som har pågått i over syv år, har nærmest vært i en permanent krise. Etter at forhandlingene endelig brøt sammen, er det som om de store aktørene vil ta inn over seg at krisen nå er et faktum. EUs sjefsforhandler, Peter Mandelson, sier at et nytt møte bør finne sted i høst allerede. USA lukker ikke døren. Det gjør ikke India heller. Kina er også klare for å gå nye runder. Men denne uken passerte forhandlerne sine egne smertegrenser. Nå må de bruke tid på å finne ut av om det finnes mer å gå på. Det betyr at konsekvensene av at det ikke blir noen ny WTO-avtale må drøftes grundig.
Det kinesiske tegnet for krise består som kjent av tegnene for fare og mulighet. Sammenbruddet denne uken innebærer en mulighet for at de store aktørene bestemmer seg for å gi mer. Faren ligger i at man nå innstiller seg på at det ikke blir noe avtale, at man endrer strategi og at de landene som ser seg tjent med det, begynner å inngå bilaterale handelsavtaler. Der vil den som har mest makt, komme best ut. De svake landene sier rett ut at det heller vil ha en WTO-avtale.
Utenriksminister Jonas Gahr Støre snakker om at det kan være en verdensorden som denne uken har gått dukken i Genève. Det er ikke lenger slik at EU og USA på kammerset kan bli enige om hvordan det skal være. Man kommer ikke utenom India, Kina og Brasil for eksempel. I kraft av sin størrelse, posisjon og økonomi har disse landene opparbeidet seg en makt i verden som EU og USA først nå tar inn over seg.
India satte foten ned i Genève. Det var en markering av egen styrke, selv om de også står som eksponenter for mange fattige land. De forlangte at WTO-avtalen skal inneholde en del sikkerhetsmekanismer som gjør at noen titalls millioner bønder i fattige land ikke opplever at levebrødet tas fra dem. De vil, som norske bønder, sikre seg at de ikke blir utkonkurrert av for billig import. Vi bør ikke ha vanskelig for å forstå det synspunktet. Det fattige landene må få muligheter til å beskytte seg for å kunne bygge opp, ikke egen storindustri, men småbøndenes produksjon. De har en moralsk rett til det. Det er fullt forståelig at India og andre land ikke vil overlate sine egne bønder til markedskreftenes fullstendig fri spill. Dette bør USA ta inn over seg og deretter komme tilbake med større forhandlingsvilje. USA må bære det meste av skylden for sammenbruddet i Genève.
De mest alvorlige ved WTO-sammenbruddet er at det sprer seg en pessimisme i forhold til hva det vil være mulig å få til under klimaforhandlingene i København neste år.
– Dette var en generalprøve og vi klarte det ikke, sier Støre til NTB. Det er pessimistisk tale til ham å være. Men det forteller at det nå har senket seg et alvor over hele det internasjonale samarbeidet.
WTO-forhandlingene fikk også et norsk og navlebeskuende perspektiv da de ble meldt om et mulig gjennombrudd i Genève. Da kunne representanter for den norske bondestanden fortelle at det foreliggende utkastet til WTO-avtalen ville bety kroken på døra for 40 000 norske bønder. Fra Sp-hold steg protestene. Per Olaf Lundteigen var på krigsstien. Landbruksminister Lars Peder Brekk vrei seg som en ål i Genève da han fikk spørsmål om han håpet på en WTO-avtale eller ikke. Brekk var knapt nok skuffet en gang, da forhandlingene etter ni dager brøt sammen. I virkeligheten var de vel sjeleglade i Sp. Meningsmålinger under sperregrensen og diskusjoner om partiet bør forlate den rødgrønne leir, gir nok å stri med om dagen. En kontroversiell WTO-avtale kunne ha blitt for mye å bære for et parti som fra før av bærer blytungt.
Men i Sp har de nå fått en politiker som forsøker å løfte blikket ut over det navlebeskuende. Ola Borten Moe (Sp), som nevnes som en mulig ny nestleder, vil ikke at Sp skal fremstå som en motstander av en ny WTO-avtale.
– Det synes som om enkelte glemmer at WTO er den eneste store internasjonale handelsavtalen som hjelper både små og store land, sier Borten Moe til Nationen. Han nevner laksestriden med EU som et eksempel på at WTO kan avgjøre saker til fordel for Norge og mener det er å spille hasard med Distrikts-Norges interesser å avvise en WTO-avtale.
Det er som å høre Jonas Gahr Støre. Det kan også leses som et signal om at krefter i Sp er rede til å sette fart på endringer i jordbruket. Det går i den retning WTO peker uansett. Og skulle det ende med at SP forsvinner ut av regjeringskontorene, blir nok endringstempoet satt høyere opp.
Denne uken fikk vi på nytt et bevis for at vi har en utenriksminister i verdensklasse. WTO-sjefen, Pascal Lamy, ga Støre oppgaven med å løse flokene når det gjaldt patenter. Det klarte Støre, og fikk offentlig ros både fra Lamy og andre ministre. Støre er i ferd med å skaffe seg en posisjon i internasjonal politikk. Ap må nå bestemme seg for om de vil ha ham inn på Stortinget, fortrinnsvis som leder av Stortingets utenrikskomité, hvis han ikke kan fortsette som utenriksminister. Ellers venter nok en toppstilling internasjonalt.