Når folk fra den gamle garde i Ap klager over regjerings politikk, surfer de på de bølgene som Frp i særlig grad har maktet å skape. De som har makt i Norge kveles av høye forventninger om rask løsning av alle problemer i samfunnet, skriver redaktør Magne Lerø.

Liv Signe Navarsete har den fordel at hun i alle fall forstår hva kritikerne av SVs linje snakker om. Veteranen Magnus Stangeland ber henne vende Ap og SV ryggen. Ola Borten Moe går ikke så langt, men retningen er den samme. Slikt snakk offentlig vil hun ikke ha noe av. Det ønsket får hun neppe oppfylt hvis Sp forblir rundt sperregrensen på meningsmålingene.

Denne slags meningsytringer fra relativt sentrale medlemmer har Kristin Halvorsen levd med i tre år. Vi er blitt vant med det. Halvorsen har ikke kneblet debatten, men sagt klart fra om at strategien for denne fireårsperioden ligger fast.

Denne sommeren har en del av gamlekara i Ap brukt på å frustrere seg. Yngve Hågensen, Jan Davidsen og Thorbjørn Jagland var først ute med ”gode råd” som alle andre enn dem selv oppfattet som kritikk om at man ikke regjerte ”bra nok.” Forrige uke kom Gudmund Hernes på banene. I går benyttet Grete Knudsen, Reiulf Steen, Halvard Bakke og Thorbjørn Berntsen anledningen til snakke om hva regjeringen burde gjøre mer av, mindre av, hvilken grep den burde ta, at man burde være mer på hogget, ta styring, løfte fram de store sakene, skjerpe visjonene, gjøre budskapet tydeligere, sette dagsorden, være mer synlig, verne velferdsstaten ogsåvidere, ogsåvidere….

I NRKs Politiske kvarter i dag er Jens Stoltenberg klok nok til ikke å kritisere veteranene for at de kritiserer regjeringen offentlig. – Hvis jeg har noe å si de, vil jeg si det til dem direkte. Å snakke med folk direkte, synes jeg er en god måte å kommunisere på, sier Stoltenberg. Slik kan det sies. Det er klart Stoltenberg synes det er negativt og en belastning for regjeringen at veteranen rykker ut på denne måten. Og det er stort sett bare svada de kommer med.

VG skriver i dag at Jens Stoltenberg ikke er på hogget slik han var det i valgkampen for tre år siden og da den rødgrønne regjeringen ble etablert. Nå gjesper folk når de hører Jens Stoltenberg, skriver Frithjof Jacobsen. Han bruker seg selv som sannhetsbevist da han hørte Jens Stoltenberg kommentere Nelson Mandelas 90 årsdag på Dagsnytt 18.

Det kan nok være at det ikke gnistrer like mye av Stoltenberg nå som tidligere. Ingen blir upåvirket av man mister oppslutning hos velgerne. Og det er ikke lett å kommunisere tydelig om hva man vil oppnå når fremtredende representanter fra den eldre garde har tatt plass i koret av alle som klager over at problemer ikke løses og at alt ikke er som det bør være i samfunnet. I dette koret står det mange Frp-ere i første rekke.

Frp mener de har løsningen. Den eldre garde i Ap bringer ingen ting til torgs som Stoltenberg kan bli klokere av. Men de vil på banene med sin misnøye, de som andre. De ris nemlig av den samme forventingsfobien som ser ut til å ta knekken på alle som vil ha politisk makt her i landet.

”Vekst og fremgang med et styringsdyktig Ap” – denne parolen, i litt ulike utgaver, har Ap kjørt på de siste femti år. Nå butter det imot. En ser ikke lenger like mye til vekst og fremgang, og Ap fremstår ikke lenger som overlegen andre når det gjelder styringsdyktighet.

Er det Jens Stoltenberg de ikke er fornøyd med? Han innfrir nok ikke forventningene, men hans stilling er ikke truet med mindre Ap gjør et katastrofevalg neste år. Stoltenberg har nok alt å vinne på å bli tydeligere som sjef og være raskere å fortelle hvor skapet skal stå.

Men Stoltenberg vegrer seg for ikke å opptre korrekt. Ta Statoil-navnet som eksempel, slik Gudmund Hernes har gjort. Han mener regjeringen bare kan skjære igjennom og si at Statoil skal være navnet på selskapet. Helge Lund henviser til at det er vedtatt at selskapet skal få et nytt navn og at det ikke skal være Statoil. Han henviser debatten til generalforsamlingen neste år etter at styret har lansert et nytt navn.

Til NRK i dag sier Stoltenberg at regjeringen ikke er forpliktet til å gå inn for det styret i Statoil foreslår, og han minner om at regjeringen engasjerte seg i 2007 for at Statoilnavnet ikke skulle droppes.

Helge Lund kan ikke si noe til det Stoltenberg sier. Men det at landet statsminister åpner for at styret kan bli nedstemt på generalforsamlingen neste år, er et tydelig signal. Helge Lund og Jens Stoltenberg har havnet på kollisjonskurs. Lund sier det er bestemt at Statoil ikke skal være navnet. Det sier ikke Stoltenberg. Stoltenberg sier derimot ikke at Statoil skal være navnet. Det vil han helst at styret skal komme til selv.

Hadde Trond Giske vært statsminister, hadde han gått enda lenger. Han hadde sagt Statoil er et utmerket navn og håpet at styret også ville komme fram til det. Giske har i flere saker presset og vist at han kan og vil bruke makt. Det blir det kritikk av.

Jens Stoltenberg tar ikke det siste skrittet som gjør at han får oppslag om at han skjærer igjennom og viser hvem som ser sjefen. Det kan jo være mer av dette den eldre garde etterlyser når de vil ha en regjering som er tydeligere, spissere og dristigere.