Mens Ap noterer seg for en ny bunnmåling, starter så vidt debatten om hvorvidt Jens Stoltenberg like godt skal klatre ned fra Ap-tronen hvis Ap opplever et nytt katastrofevalg. Troen på at de rødgrønnes tid er forbi, brer seg i egne rekker, skriver redaktør Magne Lerø.  

Hvem skal ta over for Jens, skriver Klassekampen i dag og lanserer et knippe mulige kandidater. Avisen antar at dersom Ap går på et nytt katastrofevalg neste år, er Stoltenbergs posisjon truet. Det er ikke urimelig å mene det.

I dag melder også NRK at Frp får 32,1 og Ap 26,1 prosent av stemmene på en meningsmåling Norstat har utført. Blir dette valgresultatet, er man nær katastrofen. Noen vil muligens definere katastrofen på 24,3 prosent. Det var det Ap oppnådde ved valget i 2001. Den gropa som man da var nede i, kom man seg altså opp av. Stoltenberg var med både ned og opp igjen.

Hvis Ap mister regjeringsmakten i 2009, kan det være Jens Stoltenberg selv kommer til at han ikke vil lede Ap ved valget i 2013. Det kan være han mener tiden er inne for et yrkesaktiv liv utenfor politikken. Selv Stoltenberg drar på årene.

Da Helga Pedersen ble nestleder, ble hun omtalt som ”den nye Gro”. Hun kom som en frisk vind. Klassekampen kan ha rett i at hun nå heller må betegnes som en ”flau bris”. Helga Pedersen har ikke styrket sin posisjon som en mulig arvtaker. Tvert imot. Hun er sjarmerende og folkelig, men mangler trøkk og vilje til å markere seg. Denne ukens håndtering av Murmansk- vraket har svekket hennes stilling.

Trond Giske er Pedersens rake motsetning. Han har trøkk, stikker seg fram, viser dristighet og fremstår som en politisk håndverker av første klasse. Uten tvil setter Giske spor etter seg og viser vilje til å bruke makt for å få gjennomført det han vil. Giske er på offensiven. Men han skal fortsatt være EU-motstander, og noen er redd Giske kan bli for mye solospiller og for lite lyttende lagbygger.

Bjarne Håkon Hanssen er regjeringens dyktigste allrounder. Han har en folkelig profil, har handlekraft og politisk teft så det holder. Han har skaffet seg erfaring både som helseminister, landbruksminister og arbeids og sosial/inkluderingsminister.

Jonas Gahr Støre er den ministeren som jevnt over får de høyeste terningkastene. Han har imponert som utenriksminister. Støre er faktisk i politikkens verdensklasse. På meget kort tid fremsto han som et utenrikspolitisk talent av de sjeldne. Han er aktuell for internasjonale toppjobber, men det kan være han nå satser på en sikker plass på Stortinget. Da bør han ende opp som leder av utenrikskomiteen, dersom det blir regjeringsskifte.

Hvis Støre vil, er han den mest aktuelle som Ap-leder. Det sammen kan sies om Bjarne Håkon Hanssen. Trond Giske skal vi heller ikke avvise. Vi har liten tro på at Dag Terje Andersen vinner fram. Anniken Huitfeldt navn er nevnt. Men hun trenger flere år på å bygge seg opp.

Jonas Gahr Støre vil imponere, men det er ikke sikkert han vil nå fram til folk. Flinkhet kan også skape avstand.

Det er ingen debatt å snakke om innad i Ap nå om hvem som skal overta. Det vil kun forstyrre opplegget for neste års valgkamp. Men Jonas Gahr Støre vil nok bite seg merke i hvem som oppfordrer ham til å satse på politikken.

Når Ap en gang skal velge ny leder etter Stoltenberg, vil man ikke finsikte kandidatene slik en hodejeger gjør. Det handler ikke om å velge den beste lederen isolert sett. Hvis kandidatene står for det samme politisk sett, vil en persons egenskaper bli vektlagt. Men først og fremst handler det om den politiske profil kandidatene fremstår med. Og her er det stor forskjell på Giske og Støre. Enkelt sagt representere Støre høyresiden og Giske venstresiden i Ap. De andre kandidatene er midtbanefolk.

Det ser mørkt ut for Ap nå, men er det noe Jens Stoltenberg kan, så er det å drive valgkamp.

I VG i dag svarer Jens Stoltenberg på kritikken fra ”gamlekara” i Ap om at de ikke er fornøyd med det regjeringen får til. Vi er i rute i forhold til Soria Moria, svarer Stoltenberg og forsvarer det regjeringen har gjort. Men han klarer ikke å komme på offensiven. Neste års statsbudsjett er sannsynligvis siste mulighet Jens Stoltenberg har for å tilrive seg initiativet og ta grep som kan snu velgerflukten fra de rødgrønne.