Helleland kastet kortene

Til slutt måtte Allis Helleland konstatere at man ikke kan lede når de ansatte nekter å bli ledet. Problemene ved Nasjonalmuseet er ikke løst ved at Helleland går. Det er ikke sikkert det blir bedre en gang, hvis fagfolk fortsatt vil føre krig for det de tror på, skrive redaktør Magne Lerø.

Allis Helleland mistet til slutt troen på at hun kunne få Nasjonalmuseet på rett kjøl. Da har ikke en leder noe annet å gjøre enn å trekke seg. Både styreleder Christian Bjelland og kulturminister Trond Giske beklager Hellelands avgjørelse.

–  Jeg synes det er synd at hun kaster kortene, og jeg hadde håpet hun hadde funnet en løsning som gjorde at hun kunne fortsette, sier Giske. Han betegner henne som en dynamisk og engasjert leder og minner om at problemene begynte før hun kom inn i huset.

De siste 10 månedene har vært en eneste sterk motvind for Helleland. Hun var forberedt på bråk, men hun hadde nok ikke regnet med å få hele medarbeiderflokken som motstandere.

Det har hun nok noe ansvaret for selv også. Det er som regel slik i konflikter at det gjøres feil på begge sider. Helleland har tydeligvis trengt tid for å kjenne på at motstanden mot henne var så massiv at hun mistet både lyst og motivasjon for å stå løpet ut. Det nytter ikke å lede ansatte som ikke vil bli ledet.

 

Ledelsen ved museet, representanter fra de ansatte og Trond Giske ble i går kjent med Arbeidsforskningsinstituttets rapport om arbeidsmiljøet. Den inneholder ikke mye nytt, sier både Giske og Bjelland. Det kan være at Helleland har ment at denne rapporten mer bidrar til å sementere problemene enn å bidra til å løse dem.

 

De ansatte er lettet over at Hellelands trekker seg. Men de fraskriver seg ansvaret. Tillitsvalgt Tom Klev sier til NTB at de ikke har ønsket noens hode på et fat. Dette er det reneste sprøyt. De ansatte har i månedsvis krevd Hellelands avgang og nektet å samarbeide med henne. De har låst situasjonen og erklært Helleland for håpløs og ubrukelig. Hun har ikke fått sjansen til å korrigere kursen fordi det var så mange og sterke ansatte som var imot den kursen hun og styret hadde trukket opp. Konfliktene ved Nasjonalmuseet dreier seg ikke om en direktør, den fjerde i rekken som ikke har lyktes, men om kultur og strategi.    

 

Trond Giske fastholder at problemene ved Nasjonalmuseet ikke er løst ved Hellelands avgang. I dag sender han de ansatte inn i frustrasjonen igjen. Han gjør det tindrende klart at det ikke bli lyst ut noen arkitektkonkurranse før de ansatte klarer å forholde seg til de beslutninger som er fattet. Først skal arbeidsmiljøproblemene løses og Nasjonalmuseet skal bli en veldrevet organisasjon. Deretter arkitektkonkurranse og nybygg.

 

Diskusjonen om sammenslåingen av de fire museene til et museum har i dag dukket opp igjen. Det er sterke fraksjoner ved Nasjonalmuseet som ønsker en annen organisasjonsmodell.

Nå har man en midlertidig daglig leder og et styre som sitter på oppsigelse. Tiden er inne for dem som vil ta enda en runde på å få omgjort det som er bestemt. Men da kan de vente seg et rapp over fingrene av Trond Giske. Giske er ikke å spøke med når han blir utfordret. For Giske er det avgjørende at Nasjonalmuseet ikke driver for vær og vind. Det var en strek i regningen at Helleland trakk seg. For Giske er det avgjørende å holde tempo i de endringene som skal skje. Departementet skal nå utnevne tre representanter til styret. Giske bør få på plass et nytt styre i løpet av noen måneder og deretter starte jakten på en ny direktør. De best kvalifiserte vil skygge unna dersom ikke styret og de ansatte kan stå fram og si at man nå er i ferd med å legge problemene bak seg. Det kan gå både vinter og vår før de har funnet en som våger å ta utfordringen.

 

Mens de ansatte venter på en permanent sjef, har de fått en midlertidig leder som i utgangspunktet er noe av det verste de kunne tenke seg. Ingar Pettersen har ikke peiling på kunst, men han er en problemløser, en iverksetter og en administrator av første klasse. Han har særdeles lite sans for trenering av beslutninger og vingling. Pettersen representerer det motsatte at det som preger Nasjonalmuseet. Det blir ikke mye slinger i valsen med Pettersen. Men fagfolkene kan være temmelig trygg på at han ikke går i gang med å kjøpe inn kunst over hodet på fagfolkene.

 

Hvordan situasjonen vil utvikle seg ved Nasjonalmuseet avhenger av hvor mye av konfliktstoffet som er igjen etter at Helleland er ute. Hvis fagfolk fortsatt vil kjempe videre for det de tror er det beste i strid med styrets strategi, kan krigen ved museet fortsette lenge ennå.