Kampen for Støre – mot kvinnen

I følge Aps egne regler er det en kvinne, ikke Jonas Gahr Støre, som skal stå på sikker plass på stortingslista for Oslo. Men nå ser det ut til at de vil rydde unna sin egen kjønnskvotering for å gi plass til Støre. Ikke alle menn opplever slikt, skriver redaktør Magne Lerø.

Alle var ikke enige da Ap vedtok at det skal være lik representasjon av kvinner og menn ved valg til Stortinget. Men vedtatt er vedtatt. Ap ligger an til å få fire representanter fra Oslo. Da sier reglene at to kvinner på og to menn skal stå på de øverste plassene.

Jonas Gahr Støre regnes for en av landets dyktigste politikere. Han har endatil i løpet av de tre årene han har vært minister, skaffet seg en posisjon internasjonalt. Det er neppe mange som vil mene at Marianne Marthinsen, som er blant de mest aktuelle for den sikre fjerdeplassen på Oslo-lista, er dyktigere enn Støre eller vil trekke til seg flere velgere enn Støre. Men det er ikke det kjønnskvotering handler om. Da er ikke det avgjørende hvem som er den dyktigste og beste. Det avgjørende er kjønn. Det holder at man har kandidater som er gode nok eller kvalifisert. Marianne Marthinsen er god nok.

Den argumentasjonen som nå brukes mot å tilby Jonas Gahr Støre en sikker plass, har man tidligere brukt for å hindre at Trond Giske ble nestleder.

Når Ap har en mann som leder, har man en kvinne som nestleder. Da Helge Pedersen ble valgt til nestleder, skrev mediene at hun var satt på for å ta over etter Jens Stoltenberg. I dag er det få som snakker om det. Det er Trond Giske og Jonas Gahr Støre de heteste navne til å overta. Bjarne Haakon Hanssen var også aktuell, men nå har han sagt at han ikke vil fortsette på Stortinget. Det blir ellers stor utskiftning på sersjantnivå i Aps stortingsgruppe. De trenger sårt å holde på de politiske tungvekterne de har igjen.

For Martin Kolberg og Jens Stoltenberg, og en rekke andre sentrale Ap-politikere er det viktig å få tauet Jonas Gahr Støre inn på Stortinget. Han er en mulig lederkandidat og vil fremstå som landets ledende utenrikspolitiker selv om han ikke er utenriksminister.

På sett og vis står partiet over de regler som er vedtatt. Reglene er jo ment for å tjene partiet. Det gir alltid ledelsen en mulighet til å tolke reglene slik at de passer inn i forhold til det en vil oppnå. Eller man lager en presisering som sier at det er det samlede antall kvinner og menn på landsbasis som teller eller at det ikke er meningen å tolke ”sikkert mandat” for snevert. En kan på en måte regne med et godt valgresultat for å komme i mål med kjønnskvoteringen.

Jonas Gahr Støre har ikke sagt annet enn at han vil svare valgkomiteen dersom han blir spurt om å stille til valg. De sier de fleste i en slik situasjon. På en måte opptrer han som om han var en kandidat som skulle ansettes. Han vil ha en sikker plass. Han vil vite hva han sier ja eller nei til. Hvis han blir tilbudt en femteplass, vil han si nei, sies det. Hvis han ikke er interessert i å bli politiker, har han nå mulighetene til å si det. Han kan si at han har vurdert fram og tilbake og det at det har oppstått strid om han kandidatur, er en av grunnene til at han velger å si nei. Men så lett er det ikke. Det er folk som jobber for at han skal tilbys plass på listen for Tromsø eller Vest-Agder hvis de ikke finner en løsning i Oslo.

Det vil være en styrke for norsk politikk om Jonas Gahr Støre vil satse på en karrière som politiker. Derfor er det bare å ønske Martin Kolberg og likesinnede lykke til med å omtolke eget regelverk. 

Vi er ikke overbevist om at det blir strake landeveien for Støre fram mot Stortinget. Han er ikke stueren for venstresiden i partiet og han har ingen maktbase i LO. Jonas Gahr Støre står på egne bein. De beina er gode å stå på, men når harde politiske kastevinder rammer politikere, gjelder det å ha venner. Sannsynligvis er Støres vennekrets stor nok til at både kjønnskvoteringsregler og LO-radikaleren Klein Fiskvik må vike.