Konkurstruet biskop

En biskop er nettopp biskop fordi man er kjent for å ha en uklanderlig atferd og har vist god dømmekraft. Når en biskop trues med konkurs og må i retten, er det ikke en privatsak lenger, skrive redaktør Magne Lerø.

Biskop Ernst Baasland i Stavanger og hans kone Bodhild er begjært konkurs av konas søskenbarn. De må møte i retten 11. september hvis de ikke finner en løsning. Baasland sier til Dagbladet at han satser på at det vil skje. Det er ikke godt å bli klok på hva som egentlig har skjedd. Ekteparet Baasland skal ha opptatt et lån på flere millioner hos sine slektninger som de ikke er i stand til å betale tilbake. Baasland vil ikke si noe om hva pengene er brukt til. Det eneste han sier er at hans befatning med saken er kun å ha garantert for ett lån. Det Baasland er opptatt av, er å understreke at denne saken ikke har noe med hans oppgaver som biskop å gjøre. Preses for Den norske kirke, biskop Olav Skjevesland, sier til Stavanger Aftenblad at denne saken ikke får konsekvenser for Baasland som biskop.

Ikke annet enn at han er sykemeldt, men han er ikke syk. – Jeg er frisk, men ut fra situasjonen anbefalte legen meg å ta sykemelding ut august, sier Baasland til Rogalands Avis. Det er litt av en lege biskopen har. Eller er det biskopen som ikke er helt i stand til å bedømme sin allmenntilstand? En biskop og en lege bør vite at man ikke bør sykemelde seg hvis man ikke er syk. Da får en heller be arbeidsgiver om permisjon.Baasland sier dette er en privatsak. Det sier Olav Skjevesland også. Kirkerådets leder, Nils Tore Andersen, sier til Vårt Land at han har full tillit til Baasland og føler med ham i den vanskelige situasjonen som har oppstått. Ingen som har kommentert saken, har antydet at Baasland har gjort noe kritikkverdig. Men det holder selvsagt ikke for en biskop å si at dette er en privatsak. Han er brettet ut i mediene, på Dagsrevyen i går og på forsiden i VG i dag. Og det kommer ikke til å ta slutt med dette. Baasland må si noe mer enn at dette er en tragedie, en nitrist sak og at han ikke har gjort noe galt. Det er meget mulig han ikke har gjort noe kritikkverdig. Det kan være disse slektningene som har rotet det til og fremsetter et meningsløst krav mot biskopens og hans kone. Eller det kan være kona som har involvert seg i et økonomisk eventyr nærmest på egen hånd. Eller det kan være noen av barna som har havnet i uføre og biskopen og kona som foreldre som har forsøkt å rydde opp. Baasland vil ikke at vi skal få vite det. En biskop har bunnsolid tillit. Ernst Baasland er av det solide og forsiktige slaget. Det er vanskelig å tenke seg at han deltar i en spekulativ virksomhet eller opptrer uetterrettelig. Men selv om han nyter stor tillit og respekt slutter ikke denne saken å rulle. For det har skjedd før at den beste har opptrådt uklokt og gjort tabber. Og det gjelder for biskoper, som for statsråder og andre sjefer høyt på strå, når man først sier noe, må en være påpasselig med ikke å servere halvsannheter eller holde tilbake vesentlig informasjon.

De juridiske sider av saken, kjenner ikke offentligheten til. I forbindelse med en konkurs er det noen som taper penger. Ofte blir det da fokus på hvordan man har skaffet seg disse. Vanligvis krever den som stiller penger til disposisjon krav om sikkerhet. Eller så får man lån ut fra at man har tillit eller man overtaler en långiver til å satse penger på noe som vil gi suksess.

Spørsmålet er om Ernst Baasland har utnyttet den tillit han har som biskop til å skaffe seg finansiering. Når en sak er meldt for retten, opptrer ikke en biskop som privatperson lenger. En biskop er nettopp biskop fordi man er kjent for å ha en uklanderlig atferd og har vist god dømmekraft. Det er dette omdømmet det står om for Baasland.

En biskop bør ikke stille seg i en situasjon der det er fare for at man kan gå personlig konkurs. Det har nå skjedd, uvisst av hvilken grunn. Når skaden første er skjedd, er Baasland mest tjent med å legge alle kortene på bordet. Og har han gjort feil, noe han i ettertid ser ble galt, så får han gjøre som biskoper og prester sier vi bør gjøre; innrømme sine feil, bekjenne sin synd og be om tilgivelse.