Ingen politiske ledere kan i dag herje slik Haakon Lie gjorde for å holde på makten og få gjennomslag for egen overbevisning. Men vi trenger politiske ledere med agitatoriske evner og dominerende personlighetstrekk, skriver redaktør Magne Lerø.

Aps fortsatt levende legende, Haakon Lie, imponerer. Ikke bare i rollen som landets kanskje mest oppegående 103 åring. Mannen er utvilsomt et politisk begavelse og har en kraft i personligheten som fortsatt fører til politiske svingninger når han uttaler seg. Når Lie sier ”nå skal du høre her, Viggo” til Viggo Johansen i Redaksjon En, merker vi den insisterende kraften, denne viljen til å nå fram med det man mener som i alle år har vært et kjennemerke for Haakon Lie. Han er en agitator av rang. Noen vil kalle ham en meningsterrorist, andre en manipulator. Lies temperament har gjort ham til en fryktet motstander. Da Einar Gerhardsen trakk seg fra politikken, tok han et oppgjør med Lie. Han sa rett ut at Lies kraftige motstand mot dem som ikke delte hans syn, var et problem for Ap. Lie er ikke kommet over det ennå.

 

Haakon Lie har en dominerende personlighet. Ledere som skal utrette noe, viser gjerne dominerende trekk. Noen påvirker mennesker sterkt kun ved at de har evnen til å formulere en visjon eller et program som tenner. Men som regel er det uenighet i viktige saker. Om man da skal få det som en vil, må en sette inn de krefter ens personlighet rår over. Man må skaffe seg rom, trenge seg igjennom, sørge for gjennomslag, nedkjempe meningsmotstand. Dette var Haakon Lie ekspert på. Haakon Lie var høyt og lavt – alltid beredt til å kjempe igjennom det han var overbevist om. I perioder var det en god del som syntes det ble ”too much of him”.

 

Hans lederstil var autoritær. Han ville nok ha tilpasset seg dagens idealer om han hadde vært leder av partikontoret i dag. Men han hadde nok blitt opplevd som mer dominerende og uforsonlig enn Carl. I Hagen, Lars Sponheim og Dagfinn Høybråten, for å nevne noen av dem som i dag er i fremste rekke når det gjelder å kjempe igjennom sin egen vilje og mening. Thorbjørn Jagland, Jens Stoltenberg, Kjell Magne Bondevik har ikke den samme insisterende kraft og dominerende stil. Det hadde heller ikke Valgerd Svarstad Haugland og Jan Petersen. Anne Enger, Åslaug Haga, Siv Jensen og Kristin Halvorsen er heller ikke i nærheten av Haakon Lie. Ikke Gro Harlem Brundtland og Kåre Willoch heller.

 

Kåre Willoch nådde til topps i kraft av sin dyktighet og evne til å finne politiske løsninger. Han kunne være hard i klypa og urokkelig, men han manglet Lies agitatoriske kraft. Lie skapte politikk som begeistret arbeiderklassen. Lie var en representant for den klassen han kjempet for. Det var Einar Gerhardsen også. Og Odvar Nordli, som også deler sine tanker i bokform denne høsten.

 

Gro Harlem Brundtland var rasende dyktig og hadde temperament så det holder. Men hun hørte ikke til arbeiderklassen slik de andre lederne fra Ap hadde gjort. Hun var til og med gift med en høyremann. Men Gro ble landsmoder ved at kun nådde fram til folk, også utover Aps grenser.

 

Skal en politisk leder lykkes, må en ha evnen til å formulere politikk som vekker oppslutning i store velgergrupper. Denne evnen har Haakon Lie intakt. Ved å si at vi bør kjøpe svenske jagerfly, har han bidratt til å endre premissene for den sikkerhetspolitiske debatt. Han representerer ”de store greps politikk”. Det samme merket vi i Redaksjon EN i går da han lanserte sosial boligbygging som en fanesak foran neste valg. Han vil gjøre noe med de høye boligprisene. Selvsagt er det motforestillinger knyttet til at staten skal bli en aktør som skal skaffe folk billige boliger i et marked, Det bryr ikke Lie seg om. Han vil gjennomføre det. Og vi aner begeistringen i Oslo Ap.

 

Haakon Lie hører en annen tid og en annen kultur til. Ingen partisekretæren kan herje slik han gjorde i kampen for å holde på den politiske makten og få gjennomslag for egen overbevisning. Men landet trenger politikere med kunnskaper, en dominerende personlighet og evne til å skape begeistring i store velgergrupper. Haakon Lie og Aps fylkesledere har pekt ut Jonas Gahr Støre som den som har størst potensial til en gang å bli statsminister og gå inn i en landsfaderrolle. Støre ser ut til å ha evnen til å formulere ”de store greps politikk”. Spørsmålet er om det korresponderer med behov og interesser blant velgerne. Støre er norgesmester i å være norsk utenriksminister, men herfra er det et stykke vei til å innta den posisjonen Haakon Lie har tiltenkt ham.