Hvis Eivind Reiten er en bløffmaker, må han selvsagt få sparken i Hydro. Men så lenge styreformann Terje Varberg går god for Reitens versjon, blir han sittende selv om det skrikes om hans avgang, skriver redaktør Magne Lerø .
VG har bestemt seg. Flere dokumenter avisen har fått tilgang til, viser nemlig at Eivind Reiten i 2001 fikk vite at pengeoverføringene fra Hydro til Libya kunne være korrupsjon. Det skriver VG i dag. Ingen tvil altså.
Dette må da være dokumenter som advokat Jan Fougner, som har gransket saken for Hydro, ikke kjenner til. Eller så må de samme dokumentene kunne tolkes på ulik måte. For Jan Fougner slo fast i går at Reiten ikke kjente til korrupsjonen i Libya. Det dreier seg om en PowerPoint-presentasjon for et møte i konsernledelsen i Hydro i 25 juni 2005 og et notat datert 9. mai samme år. Reiten sier han aldri har sett en slik presentasjon og at notatet ikke gir grunnlag for å hevde at selskapet hadde vært involvert i korrupsjon.
Advokat Jørgen Stang Heffermehl, som uttaler seg på vegne av granskerne i Statoil Hydro, mener de har bevis på at konsernledelsen var informert. Om hva? Det er det avgjørende. Ble de orientert om utbetalingene til Abdurrazag Gammundi? Ble de informert om at det i Saga, som startet opp engasjementet i Libya, hadde vært en del tvilsomme utbetalinger, men at dette nå var ordnet opp i og alt var i skjønneste orden? Eller drøftet de spørsmålet om Hydro hadde fått med seg en korrupsjonssak da de overtok Saga og hva de skulle gjøre med det? Og mener man da at konklusjonen var at man bare skulle saken gå i glemmeboka?
Var utbetalingene til Gammundi å regne som korrupsjon ut fra de reglene som var gjeldende på den tiden eller er det ut fra dagens regler? På 80 tallet var det skattefritak for smøring, og det var ganske vanlig å måtte betale noen for å få oppdrag.
Noe av det som skrives i mediene i dag, viser at man bommer på hvordan en konsernledelse fungerer. Noe blir alle i en konsernledelse orientert om, men det hører ikke under ens ansvarsområde. En griper altså ikke fatt i det. Noe har man faktisk ansvar for personlig, og noe kan man bli stilt til ansvar for selv om man ikke har visst det. Personene i en konsernledelse har altså ulikt ansvar, og det blir alt for upresist å snakke om man var informert eller ikke.
Et annet forhold som denne saken berører, er hvilket ansvar sittende ledelse har for å granske det som tidligere ledelse har hatt ansvar for. Det viktigste er at nåværende ledelse sørger for selskapet har kontrollrutiner og systemer som sørger for at man ikke bryter lover eller handler i strid med egen policy. Eivind Reiten har tidligere sagt at han har forvisset seg om at Hydro følger lover og policy og at selskapet ikke har vært involvert i korrupsjon i den tiden han har hatt ansvaret. Og kan han kritiseres for å ikke ha satt i gang en gransking av det som skjedde i Saga i 1999 og 2000 når han i 2001 fikk beskjed om at det var ryddet opp?
Men når to selskaper fusjonerer, oppstår det en plikt hos ledelsen i de to selskapene til å informere om alle forhold som kan ha betydning for verdifastsettelsen av selskapet. Begge parter skal ha vite om man kjøper lik i lasten eller ikke. Her har Reiten et objektivt ansvar.
Det var Eivinds underordnede som varslet Statoil om de mulige problemene knyttet til Libya. Konsernsjef Helge Lund reagerte umiddelbart og varslet full gjennomgang. Eivind Reiten trakk seg som styreleder. Slik sett tok han konsekvensen av at Statoil ikke hadde fått korrekt informasjon.
Det var i denne forbindelse Eivind Reiten sa at han ikke kjente til saken. Den var like ny for ham som for Helge Lund, fikk vi inntrykk av. VG stiller i dag spørsmålet om Reiten lyver. Settingen er den samme som for Åslaug Haga og Manuela Ramin Osmundsen. I morgen kan vi få en oppfølger der en politiker eller andre sier at staten kan ikke ha sjefer vi ikke kan stole på.
Eivind Reiten sikker ikke trygt. Det bør han ikke gjøre når det er så pass delte meninger om hvem som visste hva i Hydros ledelse.