Jakten på Reitens hode

VG mener mye kan tyde på at Eivind Reiten har ansvar for en bedriftskultur i Hydro som stinker. I jakten på et næringslivshode er det lite man ikke tillater seg, skriver redaktør Magne Lerø.

VG lukter næringslivsblod. I dagens artikkel heter det at avisen har fått tilgang til ”informasjon fra granskingen som kleber Hydro-sjef Eivind Reiten til de omstridte konsulentpengene i Libya”. Med andre ord: det er ikke nok med at Reiten fremstilles som en løgner. Han ”klebes” nå også til korrupsjon.

VG hevder å ha et anonymt vitne som forteller at Eivind Reiten og daværende Hydro-sjef Egil Myklebust diskuterte utbetalingene til Libya i detalj på et møte i Paris i 2001. Myklebust har tidligere benektet det.

Tittelen i VG er: Alle rundt Reiten visste.

Det kan utmerket godt være sant. Det er poenget i Dagens Næringsliv i dag. Selvsagt visst en del rundt Reiten det som hadde skjedd. Det var jo hans underordnede som hadde ansvaret for utbetalingene. Reiten baserer seg på at han fikk et notat da han ble sjef i Hydro der det ble konkludert med at det var ryddet opp i det engasjementet Saga hadde startet opp i Libya. Dagens Næringsliv bringer en faksimile av notatet.

 

Redaktør Olav Versto i VG skriver at han skal være den siste til å påstå at Eivind Reiten lyver når han sier at han først i oktober i fjor ble kjent med alle forhold knyttet til korrupsjonen i Libya. Det er bare det at inntrykket VG skaper, er at Reiten ikke snakker sant. Versto skriver videre at det klokeste Reiten antakelig kan gjøre, er å gå av før denne saken ytterligere svekker ham selv og Hydro.

 

Siden Statoil ikke er blitt informert om Libya-kontraktene, mener Versto det kan tyde på at Reiten ikke har holdt orden i eget hus og bestyrt en bedriftskultur som stinket.

Det er en temmelig drøy påstand på et særdeles tynt grunnlag.

 

Underforstått: bedriftskulturer som stinker, kan vi ikke ha. Da må sjefen gå.

 

Til slutt minner Versto om at Reiten har så pass erfaring fra politikk at han bør forstå at politikerne ikke vil finne seg i så mye uklarhet omkring to selskaper der staten er storeier.

 

Politikerne er kommet på banen. Ågot Valla (SV) mener det er ledelsen i Hydro som har ansvaret og at saken må få konsekvenser. Hun har vært ute etter Reiten før.

 

Sylvia Brustad mener det ikke er bra for StatoilHydro og Hydros omdømme at det er uenighet om hva som har skjedd i Libyasaken

 

– Jeg har gitt klar beskjed om at jeg forventer at selskapene rydder opp i dette, sier hun til Aftenposten etter å ha hatt et møte med styreleder i Hydro, Terje Vareberg.

På spørsmål om hun har tillit til Eivind Reiten, svarer hun at det er styrets oppgave å ta stilling til. Det er så sant som det er sagt.

 

Aftenposten gjør et stort poeng av at Hydros styreleder Terje Vareberg svarte unnvikende på spørsmålet om han hadde tillit til konsernsjef Eivind Reiten etter at han kom ut fra et møte med. Og dermed lager avisen en tittel om at Vareberg er uklar om ”Reiten-tillit”.

 

Næringsminister Dag Terje Andersen ga styrelederen i Hydro, Jan Reinås sparken på telefonen da han ikke ville gjøre som Andersen sa, men behandle opsjonssaken i Hydros egne styringsorganer slik styret hadde lagt opp til. Reinås fant seg ikke i instruksjon fra en statsråd. Han valgte å stå for det han mente og bli sparket.

 

Terje Vareberg er heller ingen pudding. Vareberg har konkludert. Han har tillit til Reiten. Det må komme nytt materiale på bordet dersom Eivind Reiten skal sparkes. Varberg sparker ikke Reiten fordi politikere og kommentatorer i mediene mener han bør gå.

 

Terje Vareberg er opptatt av hva som er i Hydros interesse i denne situasjonen. Helge Lunds jobb er å ivareta StatoliHydros interesse. Lund lar juristene snakke for seg. Han har videre gjort det kjent av Statoil vurderer å kreve en erstatning fra Hydro for at de ikke har gitt uttømmende informasjon om forholdene i Libya.

 

Den harmonien Sylvia Brustad søker, kan ikke bestilles. StatoilHydro er tjent med å lage bråk for å vise for all verden, og ikke minst amerikanske børsmyndigheter, at de tar korrupsjon på ramme alvor. Å kreve erstatning fra Hydro vil understreke alvoret.

 

Aksjonærene i Hydro vil ikke betale erstatning til StatoilHydro uten at det er tvingende nødvendig. De gir seg ikke så lett. I denne situasjonen kan det bli oppfattet som en innrømmelse av feil å sparke Eivind Reiten. Derfor sitter det langt inne. På den andre siden kan det være Hydro må ofre noe for å få lagt konflikten med StatoilHydro bak seg. Hvis Hydro har en dårlig sak juridisk sett, er Reitens stilling mer utsatt.

 

Olav Versto i VG undrer seg over at ikke Eivind Reiten svarer på spørsmålet om han hadde informert Statoil om Libyakontraktene dersom han hadde visst om dem. Grunnen er trusselen fra StatoilHydro om at de kan komme til å kreve erstatning. I slike situasjoner får en klar beskjed fra ens advokater om ikke å si noe. En starter ikke prosedyren i en komplisert sak i samtale med journalister.