Jens Stoltenberg kan ikke sette hele EØS-avtalen på spill. Han må kjøre over både LO, SV og Sp og vise at i store nasjonale saker er det Ap som bestemmer, skriver redaktør Magne Lerø.
EUs tjenestedirektiv er en sak som har ligget og ulmet blant de rødgrønne i to år. Den kan flamme opp og bli vanskelig å slukke.
Regjeringen var nære på å banke direktivet igjennom for to år siden. Da lå det an til at Gerd-Liv Valla ville få med seg LO. Men så vokste frykten i fagbevegelsen for at direktivet vil gjøre det for enkelt å benytte billig utenlandsk arbeidskraft med dårlige lønns- og arbeidsvilkår i Norge – såkalt sosial dumping. Dermed skjedde det ledelsen i Ap håpet ikke skulle skje, det ble utredninger og høringer. Det endte med at LO denne uken satte foten ned. De krever at regjeringen benytter seg av reservasjonsretten som vi har ifølge EØS-avtalen. Alternativet til et veto mot tjenestedirektivet er at regjeringen får garantier for at norsk lov som skal sikre sosial dumping, ikke skal settes til side.
Det er å be om noe en ikke kan få. Det er poenget med direktivene EU vedtar. De skal gjelde alle. Alle EU-landene har blitt enige etter en prosess som har gått i årevis.
EU er grunnlagt på ideen om fri flyt av varer, tjenester, kapital og arbeidskraft. De fire friheter er basis for EUs indre marked hvor Norge er med via EØS-avtalen. Så langt er det blitt så som så med flyten av tjenester. Dette er i denne sektoren veksten skjer. Nærmere 90 prosent av nye arbeidsplasser som skapes i EU skjer innen en eller annen form for tjenesteyting. Ideologene i EU har i årevis ivret for å «slippe tjenestene løs» i det frie markedet.
I det første utkastet til nytt tjenestedirektiv var frykten for sosial dumping knyttet til prinsippet om opprinnelsesland. Dersom et selskap ønsker å ta et oppdrag i et annet EØS-land, var det hjemlandets, og ikke vertslandets, regler som skulle følges. Dette ble droppet.
Det ble også en kraftig diskusjon når det gjelder hva slags tjenester direktivet skulle omfatte. I flere land ble det advart kraftig mot at en liberalisering av offentlige tjenester. Fagbevegelsen mobiliserte på tvers av landegrensene og vant fram.
Medlemslandene kan skjerme markeder av hensyn til offentlig sikkerhet, sosiale hensyn, forbrukervern, miljø og helse. Direktivet omfatter imidlertid konsulenter, sertifisering, eiendomsforvaltning, reklame, rekrutteringstjenester, rettighetsforvaltning, skatterådgivning, bygge og arkitekttjenester, varemesser, bilutleie, turisme, sportssentre, fornøyelsesparker, for å nevne noe.
Det er neppe grunn til å frykte den elendighetsbeskrivelse deler av fagbevegelsen gir av hva EU-direktivet kan føre til. Selvsagt vil det bety omstilling innen denne sektoren slik det har skjedd og skjer innen vareproduksjonen. På samme måte som vi får en del billige produkter, vil vi få en del billige tjenester. Vi vil få eksempler på at en bedrift innen tjenesteytende sektor må kaste inn håndkle fordi man ikke kan konkurrere med dem som er rimeligere.
Det er forståelig at LO «føler usikkerhet» som de sier. LO markerer sine interesser. Denne saken må regjeringen se i et nasjonalt perspektiv.
– Det som står på spill er om arbeidslivets spilleregler fortsatt skal bestemmes av norske politikere og partene ei arbeidslivet, eller om dette feltet skal tas ut av politikken og overlates til embetsverket og dommere i Brussel, skriver Nationen på lederplass i dag. Det er knapt nok delvis riktig. Det handler om et at norske arbeidstakere innen tjenestesektoren ikke kan avtale seg bort fra konkurranse med arbeidstakere fra andre land.
Norge er blant de landene som er flinkest i klassen når det gjelde å tilpasse seg EU-direktiver. Men det er ikke slik at man da har noe å gå på. Tjenestedirektivet er et viktig direktiv. Det forventer EU at alle land følger. Det har da også utenriksminister Jonas Gahr Støre gjort klart i møte med LO. Han har sagt at EØS-avtalen kan bryte sammen dersom Norge reserverer seg. Støre har samtidig sagt at reservasjonsretten er reell. Like fullt er det en rett som det ikke er meningen man skal benytte uten at det er helt spesielle grunner for det.
LO har ikke levert en god grunn. Denne avtalen vil ikke ha mer ødeleggende virkning for arbeidstakere i Norge enn for arbeidstakere i andre EU-land.