Ullevål droppet ambulansesjåførene da det blåste opp til storm, mens Rune Bjerke avviser å redde eget skinn for å sikre omdømmet ved å suspendere de innsidesiktede, skriver redaktør Magne Lerø.
Hvis det aller viktigste for Dnb NOR-sjef, Rune Bjerke, var å redde sitt eget skinn, burde han ha suspendert de to innsidesiktede, Olav Magne Reinen og Jørn Erik Pedersen, i det øyeblikk Økokrim rykket inn i lokalene. Da forsto alle at det var alvor. Han kunne samtidig sagt at de på ingen måte er dømt, at det er altfor tidlig å trekke konklusjoner og at banken selvsagt har nulltoleranse for innsidehandel. Bjerke gjorde ikke det. Han stiller seg bak dem, ikke på den måten at han frikjenner dem, men har latt tvilen være til deres fordel, taler vel om dem, fremholder deres dyktighet og gir den status som gode, betrodde medarbeidere. Dette betyr nok enormt for de to det gjelder.
Rådgiver Jarle Aabø i Aabø & Co mener banken ville ivaretatt sitt omdømmet best ved umiddelbart å suspendere de mistenkte. På den måten ville en tydeliggjort den tillitskrisen som er oppstått.
– I stedet opplever vi nå at banken nærmest gjør det motsatte: Den står bak sine ansatte og forsøker å fremstille dem som ofre. Dette bidrar bare til å øke bankens omdømmeproblem, sier Aabø til NTB.
Han utdyper denne påstanden på følgende måte:
– Å suspendere medarbeidere som kan ha vært involvert i økonomisk kriminalitet er ikke å falle dem i ryggen. Det går an å støtte dem videre likevel. Men det er ingen av DnB NORs kunder som synes synd på to bankansatte med astronomiske lønninger som er mistenkt for økonomisk kriminalitet. Jeg som leser blir mistenksom når jeg ser bankens strategi og stiller meg spørsmålet: Hvorfor velger banken å gjøre som den gjør, spør Aabø.
Det er en dristig strategi Bjerke har gitt seg inn på. Han avviser all kritikk han har møtt de siste dagene. Han sier at han var med å klekke ut ideen til regjeringen redningspakke for bankene, men avviser at den er skreddersydd for DnB NOR i den forstand at de får et konkurransefortrinn. Han tar heller ikke selvkritikk for sms-kontakten med Jens Stoltenberg. Og han hevder at så langt han kjenner til saken, har banken ikke drevet med innsidehandel av statsobligasjoner.
Rune Bjerke trekker seg heller ikke tilbake og sier ”ingen kommentar, jeg venter til alle fakta er på bordet”. Han har gått høyt på banen og valgt en tydelig offentlig profil. Det virker ikke som om han har tenkt på hva som er mest lurt i forhold til Dnb Nors omdømme. Han har gjort det han mener var rett. Han står fram i vinden og sier han ville gjort det samme. Null etterpåklokskap.
Uheldig, uheldig, skandale, skandale, betenkelig, betenkelig– roper politikere og kommentatorer i mediene. I regjeringsapparatet og i regjeringens stortingsgruppe er man sinte på Rune Bjerke, skriver Arne Strand i Dagsavisen. De får bli så sinte de bare vil. Det sier ikke Rune Bjerke. Så dum er han ikke. Han sier bare: Jeg har gjort jobben min.
De første har tatt til orde for at Rune Bjerke bør trekke seg. Det svarer han ikke på, men viser spørsmålet videre til styret. Og styreleder Anne Cathrine Tanum svarer som ventet at de har full tillit til Bjerke. Hun sier mer enn det. Hun sier hun har gått igjennom saken og konkludert med at Bjerke ikke har gjort noe kritikkverdig. Bjerke sitter trygt.
DnB NOR startet salget av statsobligasjoner torsdag 10 oktober. De skal han fortsatt fredag formiddag. Spørsmålet er nå når Olav Magne Reinen fikk informasjon som gjorde at han kom i en innsideposisjon eller om Jørn Erik Pedersen burde ha stoppet salget fredag morgen. Saken ligger et godt stykke unna Rune Bjerke, men hvis det blir mye støy rundt denne saken fremover, kan det få konsekvenser for Bjerke.
Bjerke sitter mer utsatt til enn Eivind Reiten som gjentatte ganger har vært ute i hardt vær. Av hensyn til Hydros omdømme, bør Reiten trekke seg, har vi hørt både fra politikere og omdømmeeksperter flere ganger. Reiten driver med aluminium og den slags. Han har ikke et forhold til forbrukermarkedet. Styret trenger ikke bry ser med opinionen på samme måte som styret i DnB NOR. Norges største bank er avhengig av tillit og at banken tales vel om. En bank lever av sitt omdømme på en annen måte enn en aluminiumsprodusent. Derfor er Rune Bjerke mer sårbar enn Eivind Reiten. Det vet han. Derfor har han tatt kampen i åpent lende, med journalistene og andre aktører til stede.
Da Ali Farah ble forlatt i Sofienbergparken i august 2007, fikk ambulansesjåførene først full støtte. Deretter var det full retrett og suspensjon av de to sjåførene. Erik Schjenken ble fratatt jobben sin og informert om dette via en pressemelding på nettet. Det skjedde etter en mediestorm der Ullevål sykehus ble anklaget for ikke å ta rasisme på alvor. Reaksjonene de to ambulansesjåførene møtte, kan ses på som nødvendige for Ullevål for å styrke sitt omdømme. De ville vise at det de to hadde fortatt seg, var uakseptabelt.
– Min kilde er primært A-magasinet. Men det jeg leser der, gir meg en vond smak i munnen. Det forteller om en ledelse som forsøker å berge sitt eget skinn ved å «vise handlekraft» og å ta avstand fra de to sjåførene. Om en ledelse som er mer opptatt av å få dette fram i media enn å møte de to medarbeiderne, ansikt til ansikt. Om en ledelse som lar en vel ansett medarbeider – inntil de syv ulykksalige minuttene i Sofienbergparken – oppleve å bli utstøtt av en hel nasjon. Taushet og bortvisning er en streng straff for den som har gjort en feilvurdering, skrev Lisa Wade i en kommentarartikkel i ukeavisen ledelse for noen uker siden.
Rune Bjerke avviser å legge seg flat eller erkjenne skyld. Han har bestemt seg for å stå rakrygget sammen med sine – inntil noen faller. Det står respekt av det valget. Bjerke vil være sjef ut fra det han mener er rett, ikke ut fra politiske og taktiske omdømmevurderinger.