De som spådde at Jens Stoltenberg også denne gangen ville gi etter for press, ser ut til å ta feil. Han frigir ikke Schjøtt-Pedersen notatet. Stoltenberg opptrer mer prinsippfast, besluttsom, tydeligere og sterkere som sjef i motvind for tiden, skriver redaktør Magne Lerø .

En tid så det ut til at statsminister Jens Stoltenberg ville stå aleine mot ”hele verden” i kampen for å holde hemmelig det meget omtalte notatet som ble laget av statssekretær Karl-Eirik Schjøtt-Pedersen etter samtalene med konsernsjef Rune Bjerke i DnB NOR. Per Kristian Foss (H) syntes til slutt det ble for ille om for lite, og sa det som det var: Det er slik det er, og slik det bør være. Dette er interne arbeidsnotater innad i regjeringen som kan holdes hemmelig.

Dermed gikk det meste av luften ut av ballongen.

Carl I Hagen forsøkte i går å dra opp en argumentasjon ut fra offentlighetsloven som tvinger regjeringen til å frigi notatet. Begrunnelsen var at når en statsråd snakker med en representant for landets største bank som ledd i en saksforberedelse, så faller dette inn under offentlighetsloven. En plikter å lage et notat som legges i saksmappen.

Denne argumentasjonen avviser nå Statsminsterens kontor  (SMK). I går kom det på nytt et nei fra SMK med en begrunnelse i to punkter:

For det første var statssekretærens personlige nedtegnelser ikke en del av beslutningsgrunnlaget i saken og notatet var heller ikke «et utslag av nedtegningsplikten».

For det andre inneholder notatet personlige betraktninger og en ufullstendig gjengivelse av saksbehandlingen som tilsier at en offentliggjøring kan danne grunnlag for misforståelser og slutninger på ufullstendig grunnlag, skriver regjeringsråd Nina Frisak ved Statsministerens kontor, SMK, i brevet til Sivilombudsmannen. Han har bedt om å få notatet utlevert.

I brevet fra SMK heter det at notatet ikke er utarbeidet med samme grundighet ved valg av ord og innhold som det ville vært hvis det var skrevet for å offentliggjøres. Frisak mener at når notater som ikke er ment å være en del av beslutningsgrunnlaget blir offentliggjort, kan det bidra til å skade de interne arbeidsrutinene ved SMK.

Hvis Jens Stoltenberg hadde villet, hadde selvsagt notatet blitt offentliggjort. Det er greit å mene at han burde praktisert ”meroffentlighet” og frigitt notatet. Kravet om offentliggjøring framstår nærmest som et unisont krav fra Medie-Norge, naturlig nok. I mediene lever vi at tilgang på mest mulig informasjon. Flere jurister mener Stoltenberg bør levere ut notatet, men ingen har kategorisk slått fast at han bryter offentlighetsloven ved ikke å gjøre det.

Stoltenberg har det med å gi etter for press. Det er i alle fall det inntrykket han har bidratt til å skape. Han framstår ikke som en prinsipprytter eller en som ikke kan ombestemme seg. Derfor har det vært mange som har spådd at han i denne saken også kommer til å måte gi seg. Så ser ikke ut til å skje. Han velger å leve med mistankene om at han har noe å skjule og kritikken fra medie-Norge og en hærskare andre med varierende motiver. Det kan det være to grunner til: Jens Stoltenberg er faktisk opptatt av prinsipper for korrekt saksbehandling. Han kutter ikke svinger.

Mye tyder også på at Stoltenberg har valgt å stå fram sterkere og tydeligere. Han vil ikke ha på seg at han ikke kan stå fast på en beslutning. Dette er en relativt ufarlig sak å markeder det på.

Hvis han nå skulle gi etter, blir det et eksempel på at det nettopp er det som preger han som politiske leder, at han gir etter når presset blir stort noe.

Kompisene Jens Stoltenberg og Rune Bjerke framstår som prinsippfaste motstrømsaktører for tiden. Stoltenberg sier nei til å offentliggjøre det interne notatet og Rune Bjerke sier nei til å sette ned renten i Dnb Nor.  De viser begge at de vil ha styringen med det som er deres ansvar.

Ledere som fatter en beslutning og står på den tross kritikk, fortjener en viss respekt. Men selvsagt vil vi ha lavere rente og lese notatet fra Schjøtt-Pedersen.