I det fagmiljøet AFI er en del av bør de diskutere hvem de vil være leiesoldater for og på hvilke premisser, skriver redaktør Magne Lerø.

Arild H. Steen og Asbjørn Grimsmos svar på min leder er en studie i ansvarsfraskrivelse. Mitt poeng er at de som sosiologer og jurister ikke har kompetanse til slå fast at arbeidsmiljøloven er brutt. Det er det mediene slår opp. Og det er slik de ansatte i KN leser den. Hvis noen er i tvil, kan en lese det ansatte skriver i kommentarfeltet under lederen.

De to skriver at de bare har lagt Arbeidstilsynets definisjon av mobbing til grunn og at deres anbefalinger ”ikke har til hensikt å argumentere juridisk”. Det er det om er problemet. De faller enn dom – konstaterer at arbeidsmiljøloven er brutt – uten å argumentere juridisk. De gjør de facto ledere til lovbrytere. De sier de bare videreformidler ansattes reaksjoner. Men det kan selvsagt ikke være noe balanse i det ved at også lederens versjon av de ansatte kommer fram. Det ville skjedd i en rettssak. Der vil den ansattes atferdsmønster bli beskrevet og vitner vil fortelle hva de har sett og hørt. Deretter vil det felles en som.

Men slik trenger ikke AFI jobbe. De går inn en organisasjon der spenningen er pisket opp, konfliktnivået høyt, der det tydeligvis foregår en maktkamp og mener de har funnet sannheten, også juridisk.

Steen og Grimso sier at de ikke ”ikke har omtalt noen personer spesifikt”. Betyr det at det er flere sjefer i KN som driver med mobbing? ” Vi videreformidlet miljøreaksjoner”, skriver de to. De gjør langt mer enn det. De konkluderer og gir råd.

Men når det gjelder å ta ansvar for det de skriver, lusker de vekk med halen mellom beina.

Her er det de skriver om lederen som ble sykemeldt da saken eksploderte i mediene, har sluttet som leder og arbeider nå som konsulent i utenlandsavdelingen:

Det har imidlertid vist seg at dette tiltaket ikke har vært tilstrekkelig til å dempe alle sider ved konflikten. Konflikten hadde allerede medført så dype sår hos enkelte ansatte, at bare det å møte vedkommende rapporteres å gi sterke negative helsereaksjoner. Vi vil derfor anbefale at man i fellesskap finner en mer tilfredsstillende løsning (sitat slutt).

Mener AFI at de her ikke skriver om Leila Raustøl? Er det noen i landet som er i tvil om det? Spiller det noen rolle for AFI om navnet ikke står når alle vet hvem det er?

Og hva er sterke negative helsereaksjoner? Og alt er anonymt. Er det en lege som har stilt diagnosen? Og slikt skriver men i en åpen rapport.

Men AFI har vel en unnskyldning her også. De har ikke bestemt at rapporten skal legges ut på KN`s hjemmeside, åpne for alle og enhver.

Enhver om sitter med personalansvar vil vite at slik omtaler man ikke medarbeidere offentlig. Slike opplysninger kan finnes i en personalmappe, men å sette det på trykk for alle og enhver vitner om manglende kompetanse og empati.

Det AFI kunne ha skrevet var at det er reaksjoner på at vedkommende har fått en ny stilling og at miljøet fortsatt preges av de konflikter hun har vært involvert i og anbefalt generalsekretæren til å ta denne situasjonen på alvor.

I dag kritiserer arbeidsrettsekspert Harald Pedersen AFIs rapport i Vårt Land for bruk av anonyme kilder. I det fagmiljøet AFI er en del av, trengs det en debatt om hvem man vil verre leiesoldater for og på hvilke premisser.

Det er mye bra å lese i AFIs rapport, men det forhindrer ikke at de får tåle kritikk for å ha opptrådt uansvarlig i forhold til personvern og rettsvern.

Hva personvernets fremste ridder, Georg Apenes, mener om AFI-rapporten, aner vi ikke. Den er etter vår mening bornert så det holder.

De anlegger et sneversyn til grunn for sin konfliksstudie som leder til en juridisk konklusjon som de ikke har kompetanse til å trekke.