Carnegie-sjef Anders Onarheim mener det er ondskapsfullt å kreve 1,5 milliarder kroner i skatt fra meklere. Det later til at han tror skatteetaten styres av sjefer som deler ut bonuser og feirer med bløtkake hver gang det blir hentet frem en mekler som skal flås, skriver redaktør Magne Lerø.
Stein Erik Hagen har nå fått sin likemann når det gjelder å klage på de skatter og plager staten legger på dem som er tjukke av penger. Carnegie-sjef Anders Onarheim mener skattekravene på 1,5 milliarder kroner rettet mot meklerbransjen er ondskapsfulle. Han ville vel heller hatt en støttepakke.
Dagens Næringsliv kan fortelle at nærmere 200 meklere vil motta et skattekrav på inntekter de har hentet inn fra såkalte indre selskaper for 2006 og 2007. Indre selskaper er en konstruksjon som er særlig populær blant advokater og konsulenter som de ansatte eier. Poenger et nettopp å spare skatt.
I Pareto må 40 ansatte ut med 290 millioner kroner. Petter Dragesund i Pareto har opprettet et eget investeringsselskap der han eier en a-aksje og han tre barn 33 b-aksjer hver. Denne form for skattetilpasning godtas heller ikke. Her blir det full pakke med arveavgift, og det skal betraktes som inntekter som Dragesund må skatte for.
En del skatteregler er kompliserte. Nylig tapte staten en sak mot Reitan-familien om beregning av arveavgift. Det er selvsagt en mulighet for at det ikke er strake landeveien for skattemyndighetene når de nå vil drive inn 1,5 milliarder fra meklerbransjen.
Reaksjonene fra bransjen minner litt om skrikene fra redernæringen da de måtte betale oppsamlet skattegjeld i mange milliarder-klassen. Da fikk vi høre at det ville bli masseutflagging av norske rederier. Men det har blitt på post.
Anders Onarheim truer ikke med å emigrere til land der det er mer fett å være mekler. Det er ikke godt å si hvor det skulle være. Han er bare skikkelig trukket opp av det som han mener er urimelig og uriktig.
Meklerne har tjent eventyrlig godt de siste årene. De kommer ikke til å lide noen nød verken i år eller neste år. Det er forståelig at de reagerer på å få skattekrav på flere millioner samtidig som man må innstille seg på en nedgang. Det er sikkert mulig å hente fram en gripende historie om en mekler som har mistet jobben og som samtidig blir møtt med et skattekrav for gammel moro.
Anders Onarheim gjør lurt i å riste av seg forfjamselsen og frustrasjonen og konsentrere seg om å framføre saklige argumenter for sin sak. Det er mulig han har en forestilling om at skatteetaten er befolket med om flokk ondskapsfulle bøller som ikke er opptatt av noe annet enn hvordan de kan få flådd millionærer. Slik er det ikke. Onarheim vinner heller ikke noe sympati ved å fremstille skatteetaten som ondsinnet og inkompetent.
Det er god grunn for skattemyndighetene for å gå meklerbransjen etter i sømmene. Anders Onarheim kan regne med at det er en lidenskapsløs rettferdighetstenkning som preger de som arbeider med hans ligning. Skatteetaten styres ikke av sjefer som deler ut bonuser og feirer med bløtkake hver gang det blir hentet fram en mekler som skal flås.