Når målene ikke står i samsvar med de ressurser som stilles til disposisjon, blir situasjonen særdeles vanskelig for ledere som opplever forventninger om «et tjenende lederskap» og der det skorter på myndighet til å utøve makt når det er nødvendig, skriver redaktør Magne Lerø.

Rektor på BI, Tom Colbjørnsen, sammenligner i en artikkel i Dagens Næringsliv i dag ledertenkningen i staten med curlingforeldre som koster for harde livet for at de steinene barna sender skal ende med suksess. I dokumentet ” Plattform for ledelse i staten” defineres lederen nærmest som en tjener for medarbeiderne. Det er den samme ledertenkning som Kjell Magne Bondevik snakker om i sin bok. Å være leder er å være tjener, for den gode sak, det gode miljø og de gode resultater. I Arbeidsmiljøloven er resultatene av denne gode ledelse beskrevet. Medarbeideren sikres innflytelse, få utviklet seg, brukt sine evner og anlegg, trives og bidrar for at virksomheten når sine mål.

 

ELLE-redaktør Signy Fardal sa til Dagbladet magasinet lørdag at man som sjef til en viss grad må være både dominerende og autoritær. Det står det ikke mye om i statens plattform.

Det er den idealiserte ledelse staten er opptatt av. Det er slett ikke hver dag lederne i staten opplever den harmoni som plattformen beskriver.

 

Tom Colbjørnsen peker på staten ikke reflekterer tilfredsstillende over hva styringsretten betyr. Enkelt sagt betyr styringsretten at arbeidsgiver har rett til å disponere den arbeidskraften en har til disposisjon slik at vedtatte mål nås raskt og effektivt. Men styringsretten må sjefer i staten utøve innenfor et regelverk og i dialog med de ansatte.

 

Det er ikke alltid sjef og ansatte er enige om hva som skal gjøres og hvem som bør gjøre hva. Hvis en sjef bruker sin rett til å styre ved å skjære igjennom og omorganisere, pålegge ansatte oppgaver de ikke vil ha eller frata andre oppgiver de gjerne vil ha, utøves makt. Når en sjef bruker makt er det fordi en anser det som nødvendig for å skjøtte det ansvar en har. Ansvaret kan være å nå et mål eller holde budsjettet. Den som har ansvar må ha myndighet til å iverksette nødvendige tiltak.

 

Når styringsretten og styringsplikten ikke integreres tydelig i ledertenkningen, kan det lede til handlingslammelse. Når leder og ansatte ikke blir enige, skjer det ikke endring fordi lederen ikke opplever at han eller hun ikke har mandat til å iverksette endringer som det er stor motstand mot.

 

Offentlig sektor preges imidlertid ikke av mangel på endringer. Det er så visst ikke mangel på styringsinititiativ i offentlig sektor. Det sterkeste form for styring er flytting av virksomheten eller outsoursing. Den forrige regjeringen flyttet ut av rekke statlige tilsyn til store protester fra de ansatte. Senterpartiet sa de skulle få til en frivillig flytting av statlige etater ut av Oslo. Det har de gitt opp. Nå er det snakk om at Opplysningsvesenets fond skal flytte ut av hovedstaden. De ansatte protesterer heftig.

 

Det har vært store omstillinger i helsesektoren, innen kultur og utdanning. Ansatte har protestert høylytt mot sammenslåingen av høyskoler. Nasjonalmuseet, som er en sammenslåing av fire museer, be opprettet av Stortinget stikk i strid med det ansatte og fagfolk ønsket seg. Her pågår stridighetene fortsatt. Og det var ingen som spurte hva de ansatte mente før det ble vedtatt å opprette NAV. Her har de for tiden store problemer i arbeidsmiljøet fordi omstillingen er så stor og skal skje så raskt.

 

Professor i offentlig politikk ved Høgskolen i Oslo, Åge Johnsen, sier til Ukeavisen Ledelse at det er den myke ledelse som kjennetegner offentlig sektor. Men han peker på at man ikke kommer utenom styring.

 

Men den tøffe styringen skjer altså fra eiersiden, utenfor organisasjonen. I organisasjonen er en mest opptatt av ledelse forstått som god relasjon til medarbeidere. Der beste er om sjefene i staten klarer å skjøtte sitt ansvar på grunnlag av den ledertenkningen som vi finner i ”Statens plattform for ledelse i staten”. Hvis man skal klare å nå mål, må det av og til håndfast styring til. I det offentlige har en alt å vinne på å gi sjefer større myndighet til å treffe tiltak de mer en nødvendig for å sikre både trivsel og effektivitet. Det betyr en sterkere grad av delegering av myndighet.

 

En del av de problemene man har i stat og kommune skyldes et misforhold mellom eierne, politikerne styringsvilje og den myndigheten de gir de lederne som i det daglige skal nå de  mål som fastsettes.

 

Når målene ikke står i samsvar med de ressurser som stilles til disposisjon, bli situasjonen særdeles vanskelig for ledere på gulvet som opplever forventninger om ”et tjenende lederskap” men der det skorter på myndighet til å utøve makt når det er nødvendig.