Barneombud Reidar Hjermann burde sagt at barn ikke har noe å gjøre i en demonstrasjon som kan bli voldelig. Istedenfor går han seg vill i en tenkning om at barn har rett til å demonstrere, skriver redaktør Magne Lerø.

Når barn ned i fem-seks-årsalderen stilles i front i et demonstrasjonstog som man måtte regne med ville ende opp i bråk, er det et overgrep som skjer. Under Palestina-demonstrasjonen i Oslo lørdag, brøt det ut panikk blant barna som var med, og politiet måtte ta seg av dem. Barne- og likestillingsminister Anniken Huitfeldt (Ap) sier til VG at hun er rystet over at barn males med ”blod”, men hun har ingen innvendinger mot at barn deltar i fredlige demonstrasjoner.

 

Arrangørene mente det ville virke konfliktdempende og signalisere at man ønsket en fredelig demonstrasjon når barn var med. Da burde de ikke malt de ”blodrøde”.

 

Man kan selvsagt diskutere om dette ville skjedd dersom det var en demonstrasjon utelukkende knyttet til forhold i Norge som frustrerte ungdommer fra minoritetsmiljøene ikke ville hatt interesse av. Det denne saken viser, er at tenkningen om barns rettigheter er i ferd med å spore av. Barneombudet Reidar Hjermann er selv i ferd med å have på en blindvei.

 

–          Hvis barn skal være med til steder der man kan tenke seg at det vil bli utøvd vold, bør voksne være med og kunne håndtere situasjonen, sier han til Aftenposten.

 

Det manglet da ikke på voksne i demonstrasjonen. Det han burde sagt var at barn ikke har noe å gjøre i demonstrasjoner som kan bli voldelige. Men utgangspunktet for Hjermann er at barn har rett til å demonstrere og gå i demonstrasjonstog.

  

–          Det er like naturlig at det skal være plass til barn som voksne i et demonstrasjonstog for fred, sier Hjermann.

 

Det er det alleles ikke. Barn har ikke fulle borgerrettigheter. De har ikke stemmerett. De er ikke myndige.  Barn forholder seg til sine foreldre. Når de sendes på gaten, er det for å fremme foreldrenes syn. Barn i denne alderen har ingen selvstendig mening eller forutsetning for å forstå hva Midt-Østen konflikten handler om. Like så lite om de har forutsetninger å opptre som politiske aktører i det offentlige rom, enten det skjer i form av deltagelse i en debatt eller at de bruker sin ytringsfrihet. En far og en mor skal påvirke sitt barn ved å formidle verdier og skape holdninger. Barna må selv få velge når de vil opptre som politiske aktører. De skal ikke presse fram i det offentlige rom av overengasjerte foreldre.

 

Vi ser stadig at mediene bruker barn som en aktuell vinkel i aktuelle saker. Det kan være ”søtt” å spørre et barn en mener om statsbudsjettet eller endringer i barneloven, men dette betyr null og niks. Det er sikkert mulig å få et barn også til å uttale seg Norge bør trekke soldatene våre ut av Afghanistan eller om den nye ekteskapsloven. Det som kommer ut, er det voksne har puttet inn. Det er når barna blir tenåringer de har forutsetninger å forstå de kompliserte sammenhengene dagens aktuelle politiske spørsmål er vevd inn i.

 

Barn skal lyttes til i det som gjelder dem. En gruppe barn i en klasse skal lyttes til fordi det gjelder dem som gruppe. Gjennom samtale, refleksjon og diskusjon trenes barna til å bli gode borgere.

 

Hvis barn kjøres inn som aktører i samfunnsmessige konflikter, utstyrt med slagord og meninger som ikke er barnets, men de voksnes, forstyrres prosessen med at de skal utvikle sitt samfunns- og livssyn på egne premisser og under foreldrenes påvirkning som må skje i respekt for at deres barn er et selvstendig individ, ikke en aktør som står til disposisjon for dem selv.

 

Dette bør Reidar Hjermann si noe om. Han bør si til foreldre at de bør få la barn få være barn. Det er det beste for at de skal gode, samfunnsbevisste borgere når de blir voksne.