Denne gangen hadde ikke Eivind Reiten noe å vinne på å si fra seg millioner han hadde rett på. Den nye sjefen får en lønn som viser at styret har endret kurs bort fra Reitens lukrative ordninger, skriver redaktør Magne Lerø .
Den nye konsernsjefen i Hydro, Svein Richard Brandtzæg, får en årslønn med bonus på inntil 7,5 millioner kroner og en fallskjerm på en årslønn dersom han får sparken. Eivind Reiten går frivillig av etter åtte år som sjef og får med seg 17,7 millioner kroner som tilsvarer tre årslønner. Det forteller med all tydelighet at det har skjedd en liten revolusjon i Hydro når det gjelder avlønning av øverste leder. Det er nok et resultat av regjeringene press for å holde lederlønningene i selskaper der staten er en betydelig eier i sjakk, og en konsekvens av den økonomiske krisen. Det hadde vært umulig for Brandtzæg å starte i jobben med Reitens lukrative betingelser.
Ansatte i selskapet har bedt Eivind Reiten si fra seg sluttpakken på 17,5 millioner. Han sa fra seg åtte millioner i opsjoner som han hadde rett på i forbindelse med opsjonsbråket i 2007. Da hadde situasjonen helt låst seg i forhold til regjeringen, opinionen og store grupper av de ansatte. Han måtte vise vilje til kompromiss for å komme videre. Det var på sett og vis til hans egen fordel.
Hvilken fordel ville Reiten nå ha av å avstå fra tre årslønner som han vitterlig har en avtale om? Knapt noen. Reiten har mange kritikere som forlengst har gjort han til et kremeksempel på en grådig næringslivsleder. Om Reiten hadde sagt fra seg halvparten av det han hadde rett til, ville ikke Reitens kritikere endret mening om ham. Han er og blir grådig.
Han er en rød klut blant mange rødgrønne. Han ville ikke oppnådd noen gunst i dette miljøet heller, om han hadde sagt fra seg noen millioner.
Og blant de private aksjonærene er det få eller ingen som reagerer på Reitens lønn og opsjoner. De legger vekt på at Reiten har skaffet dem atskillige milliarder de årene han har stått ved roret. For dem er 17 millioner er grei «takk for flott innsats». Det er småpenger i den store mangemilliarder-sammenhengen.
I dag skriver VG at Eivind Reiten i løpet av åtte år har klart å hente 186 millioner ut av selskapet, Aftenposten mener det er 175 millioner og Dagens Næringsliv skriver 96 millioner. Det spørs altså hvordan man regner, med eller uten pensjon.
Hvor mange millioner Kjell Inge Røkke, John Fredriksen, Petter Stordalen, Stein Erik Hagen, Olav Thon, Jens Ulltveit-Moe eller Celina Middelfart har tjent i denne perioden, er ikke få. Men disse kan ikke Reiten sammenlikne seg med. Disse er eiere og ikke ansatte. Den eneste av disse som regjeringen har inngått partnerskap med er Kjell Inge Røkke. Staten er medeier i AkerKværner. Og her har Røkke gjort det klart at det er den tenkningen han står for når det gjelder lederavlønning som skal gjelde, ikke regjeringen. Røkke er særdeles raus med avlønning av ledere som gjør det bra. Røkke ville neppe stusset på å gi Reiten en skikkelig «avslutningsbonus».
Reiten har nå en gang an avtale om å få tre årslønner ekstra når han slutter. Det er få som hadde sagt nei til å motta den lønn som de har i sin arbeidsavtale.
Nå er styret i Hydro kommet på bedre tanker. Avlønningen av Svein Richard Brandtzæg ligger på et fornuftig nivå. Sjefer som slutter frivillig bør ikke få sluttpakker. Om man gir en halv årslønn i tillegg, får så være.
Eivind Reiten har vært i Hydro siden 1986. De siste åtte årene som konsernsjef. Det er ennå 12 år til han er pensjonist. Han sier han ikke er interessert i en ny toppjobb. Han vil neppe få problemer med å få tiden til å gå. Nå vil han sannsynligvis i den neste tre årene kunne tjene mer enn han ville gjort i Hydro. Det viser hvor urimelig slike ordninger er. Skal man ha så pass lange etterlønnsavtaler, må det være som en lønnsgaranti. Det betyr at inntekter fra andre oppdrag går til fradrag. Dette kan være aktuelt når man har stått lenge i en krevende sjefsstilling, men det er ennå noen år til en går av med pensjon. Men i tilfelle Reiten passer det ikke. Han er ikke mer enn 55 år.
Eivind Reiten kommer neppe til å forvinne fra norsk næringsliv. Han vil snart bli å finne i styrer for større bedrifter. De styrer Eivind Reiten bør velges inn i, er de hvor staten har en eierandel eller det kreves et utstrakt samarbeid med staten. Dette er Reiten ekspert på. De siste årene ble han riktignok stående som et symbol på næringslivets motstand mot å la seg diktere av politiske utspill. Det er de rødgrønne som ser rødt når Reiten uttalte seg, ikke politikere fra borgerlig side.
Reiten provoserte, og han visste hva han gjorde. Han mente det var nødvendig å realitetsorientere politikere om hva det betyr å befinne seg i en børsvirkelighet. Eivind Reiten har hatt rett i det meste han har sagt.
Prisen han måtte betale er å bli herjet med i offentligheten. Nå fant han ut av nok fikk være nok. Han forlater Hydro som en av landets dyktigste næringslivsledere, som riktignok har vært heldig og fått med seg flere millioner enn han strengt tatt har fortjent.
Så lenge det ikke er kommet fram noen om tyder på at Eivind Reiten kan knyttes til korrupsjon i Libya, kan ikke dette hefte ved ham og forringe den store innsatsen han har gjort i Hydro.