Hadde Eivind Reiten fortsatt vært styreleder ville han sannsynligvis satt seg på bakbeina i møte med olje- og energiminister Terje Riis-Johansen som nå presser igjennom at styret skal ombestemme seg og la selskapet hete Statoil, skriver redaktør Magne Lerø.

To dager etter Eivind Reiten kunngjorde at han trekker seg som konsernsjef i Hydro, kan VG fortelle at det går i retning av at Statoil blir det nye navnet på StatoilHydro. Reiten har for lengst gått av som styreleder i selskapet, så slik sett har ikke hans avgang noen direkte sammenheng med at navnesaken. Men hadde Eivind Reiten fortsatt vært styreleder slik planen var, er det lite sannsynlig at han ville akseptert at det fusjonerte StatoilHydro skulle fortsette med Statoil som navn.

 

Det er fornuften som nå er i ferd med å seire. Det var Eivind Reiten, med full støtte av Jan Reinås som da var styreleder i Hydro, som insisterte på at Statoil ikke skulle være navnet på det nye selskapet. Så kom motstanden både internt og ikke minst fra politisk hold. Det endte med Statoil Hydro som navn på selskapet det første året. Det var god grunn til å riste på hodet. To av landets desidert største selskaper hadde greid å bli enige om alt, bortsette fra hva ”barnet skal hete”. Det koster noen milliarder å skifte navn, og det koster noen millioner å lansere et midlertidig navn. Men et selskap som er tjukk av penger, kan tillate seg slik som mindre bedrifter ikke har råd til.

 

Jens Stoltenberg er påpasselig med å ikke blande seg inn i saksbehandlingen i et børsnotert selskap selv om staten er majoritetseier. I fjor da navnesaken dukket opp igjen, var han nær ved å gjøre det. Han sa riktignok ikke mer enn at staten som eier på generalforsamlingen vil ta stilling til det styret foreslår og at det ikke er noe automatikk i at styrets forslag blir vedtatt. Og så sa han noen generelle ord om at Statoil er et bra navn, men at det er opp til styret å legge fram forslag for generalforsamlingen. Han sa egentlig bare selvfølgeligheter. Det var mer enn nok. Det var nok til at styret forsto at de måtte finne et navn som staten kunne godta. Det ville vært drepen for et styre å bli nedstemt i en slik sak på generalforsamlingen.

 

I starten på denne saken måtte konsernsjef Helge Lund uttale seg i tråd med det som var bestemt: Selskapet skulle få et nytt navn, og dct skulle ikke være Statoil. I fjor kom den nye styrelederen, Svein Rennemo, på banen. Han tok signalene. Han skrev en lang kronikk der han la vekt på prosessen med å finne et nytt navn og der man skulle lytte både i øst og vest slik at man til slutt landet på noe som det var bred enighet om. Han skrev ikke og har aldri sagt at han innledet en prosess som skulle ha som resultat at styrets beslutning om navnendring ble omgjort. Det var realiteten – og den prosessen går nå mot sin avslutning.

 

Den viktigste personen Helge Lund og Svein Rennemo har snakket med, er olje- og energiminister Terje Riis-Johansen.

–          Det er helt naturlig at Statoil-navnet blir seriøst vurdert. Jeg begynner å se for meg en klar landing av dette spørsmålet, sier Riis-Johansen til VG.

–           

Det kan ikke forstås på annen måte enn at navnet blir Statoil. Det kan være at det navnet får et tillegg, for eksempel Energy, for å markere at det ikke bare er olje det skal satses på. Det høres ut som en god ide. Da ivaretar man noe av det som var anliggendet i fusjonsvedtaket om navneendring. Det skulle markeres at det fusjonerte selskapet hadde fått et nytt navn som følge av fusjonen.

 

I praksis blir selskapet hetende Statoil. Det er nok ikke de ansatte som kommer fra Hydro, særlig fornøyd med. Men det vil være mindre følelser knyttet til dette nå enn før fusjonen. Nå er de i gang i et Statoil. Eivind Reiten er ute. Det er stort sett bare Statoilfolk igjen i toppledelsen. Det er Statoils kontorer man i hovedsak har flyttet til og det er Statoils interne infrastruktur man forholder seg til.

 

I realiteten var det Statoil som kjøpte Hydros olje -og gassdivisjon. Det er i praksis et oppkjøp og ikke en fusjon som har skjedd. De som har tjent seg rike på dette, er aksjonærene i Hydro.

 

Statoil har imidlertid anstrengt seg for å få ta i mot de nye ansatte som kom fra Hydro. Utfordringen for Statoil har vært å ta i mot den fornyelsen de Hydro-ansatte representerte slik at StatoilHydro fikk et kompetanseløft.

 

De merker nok tydelige kulturforskjeller og spenninger mellom ansatte som kan knyttes til om de kommer fra Statoil eller Hydro. Men det blir neppe slik at Hydrofolket begynner å rive seg i håret av fortvilelse når de forstår at den største eieren, staten, har presset fram at Statoli-navnet skal beholdes. Eivind Reiten kommer heller neppe til å ta det så tungt. Hans nederlag var at han måtte trekke seg som styreleder da beskyldningene om at Hydro hadde vært involvert i korrupsjon i Libya ble satt fram.

 

Hadde Reiten fortsatt som styreleder, ville han sannsynligvis satt seg på bakbeina i navnsaken i møte med olje- og energiminister Terje Riis-Johansen.Han hadde hatt gode kort på hånda. Et vedtak i forbindelse med en fusjon av børsnoterte selskaper er ikke noe som man enkelt knipser vekk etter en del hyl og skrik fra politisk hold. Eivind Reiten kunne kommet til og sagt det så pass provoserende. Og de som i lang tid har ønsket Reiten dit pepperen gror ville fått enda mer vann på mølla. Nå har Reiten gått selv, men før vi vet ordet at av det kan han være tilbake igjen, ikke som skyteskive, men som en som øver innflytele i kulissene gjennom viktige styreverv.