Det er ikke ofte vi ser en sjef som er så på hogget timen etter han er ansatt og flere uker før han tiltrer. Audun Eckhoff er uten tvil skikkelig sulten på jobben som ny direktør ved Nasjonalmusèet, skriver redaktør Magne Lerø.

Det er for sterkt å si at den nye sjefen for Nasjonalmusèet har alt. Men han har i alle fall solid kunstfaglig bakgrunn. Fagfolket ved musèet kan slappe av. Det er ingen grunn for vonde drømmer lenger om at Svein Aaser kunne finne på å ansette en børste fra næringsliv for å orden på troppene. Audun Eckhoff har kontaktnettet intakt, både nasjonalt og internasjonalt. Han har bransjekunnskap så det holder. Han er ingen fagidiot. Han har vært journalist med bred erfaringsbakgrunn og forstår mediedynamikken han kastes inn i til fulle. Han har lykkes med å bygge et ”mini Nasjonalmuseum” i Bergen. Det har han klart uten at primadonnaer og tradisjonsforsvarere har skreket ut sin omstillingssmerte i full offentlighet. Eckhoff har fått folk med seg. Men det som ikke minst har vært viktig for styreleder Svein Aaser, er at Eckhoff har brennende lyst på jobben. Han søkte også i forrige runde. Han gir seg ikke. Han vil vise at han duger. Det er nesten som om vi leser mellom linjene i det han sier, at det forrige styret tok feil. Det var han og ikke Allis Helleland de skulle valgt for to år siden.

 

Det ikke Eckhoff kan skilte med er erfaring fra krigen. Han har ledet et lite museum, ikke en stor, komplisert og frustrert organisasjon der det lett slår gnister, og der maktkampen med jevne mellomrom slår ut i offentlig strid. Den typen manglende erfaring lede megastørrelser deler han faktisk med Barack Obama. Men det er ingen ting som tyder på at Obama ikke har kraft og trøkk nok til å hamle opp med lederutfordring er i gigantklassen. Obama var på hogget fra dag en av.

 

Det er ikke ofte vi ser en sjef som er så på hogget timen etter han er ansatt og flere uker før han tiltrer som Audun Eckhoff. Han lover det reneste glasnost når det gjelder ansattes muligheter for å uttale seg. Det første sammenstøtet Allis Helleland fikk med de ansatte, var da hun laget retningslinjer for offentlige uttalelser som noen fagfolk opplevde som forsøke på å sette munnkurv på dem. Eckhoff vil altså stå for åpenhet. Det er et krevende prosjekt, men det kan være en lur strategi å sette folk fri med sine frustrasjoner.

 

Nasjonalmusèet er en sammenslåing av fire museer. Det ligger fast. Men Eckhoff gir klar beskjed om at han vil velge en mindre hardhendt fusjonsstrategi enn sine forgjengere. Han vil ikke forsøke å kna fire fag sammen til en enhet for enhver pris. Han drives ikke av en visjon om at det ut av denne sammenknadde fagligheten skal vokse fram noe stort og nyskapende. Eckhoff tar et skritt tilbake. La oss få på plass en organisasjon som fungerer, la fagmiljøene utvikle sin egenart, kjøre prosesser som fremmer samarbeid, samles om utstillinger som viser både bredde og spesialitet. Dette er en klok strategi. Alt kan ikke gjøres på en gang. Fusjoner tar tid. Ansatte er nok glad for å høre hans tanker både om åpenhet og organisering.

 

Men før han tiltrer han har han også klart å skuffe noen. Han vi legge ned Nasjonalgalleriet. Han vil ha nybygget på Vestbanen som skal romme både gammel og ny kunst, sier han til VG. Det er som å høre Trond Giske. Noen fagfolk hadde håpet på at han i det stille ville trukket i gang en prosess som endte med at Nasjonalgalleriet hadde blitt beholdt. Det ville vært en farlig linje for en ny direktør. Styreleder Svein Aaser ville ikke tillatt det. Han har nok gjort det tindrende klart at beslutninger som er fattet er en del av rammebetingelsen han må operere innenfor. Den slags sitter i ryggmargen på en næringslivsleder som Aaser. Når beslutning er fattet, er diskusjonen avsluttet. Beslutninger skal iverksettes, med mindre det dukker opp vesentlig nye momenter. Da er det en sak for styret, ikke direktøren. Men fagfolkene ved Nasjonalmuseet kan få rope ut sin uenighet med det Trond Giske bestemmer seg for. Det har Eckhoff lovet. Men Audun Eckhoff er styrets og Trond Giske mann. Det sørger Svein Aaser for, om det skulle bli nødvendig. Det er ingen grunn til å tro noe annet enn at Eckhoff er helhjertet med på den strategien som er lagt for Nasjonalmusèet. Egentlig er det selvsagt. Styret ansetter en direktør for å iverksette den strategi som er valgt i det store. Det faglige og de interne prosesser får Eckhoff det hele og fulle ansvar for.