Det er fri fantasi å påstå, som Harald Stanghelle gjør,  at offentliggjøring av søkerlister fører til bedre ansettelser, skriver redaktør Magne Lerø.

Redaktør, Harald Stanghelle, går i Aftenposten 26.01.09 i rette med styreleder Svein Aaser som har insistert på konfidensiell behandling av søkerne til stillingen som direktør ved Nasjonalmuseet På grunn av den manglende åpenhet mener Stanghelle at ”det er stor fare for at dette kommer til å gå galt. Enda en gang” og at det ”blir helt feil når det ikke er mulig å diskutere Norges viktigste museumspost offentlig”.

Det er fri fantasi å påstå at offentliggjøring av søkerlister fører til bedre ansettelser. Styret ved Nasjonalmusèet har klart ansettelsen av ny direktør utmerket uten Stanghelles ”åpenhetsbistand”.

I næringslivet er konfidensialitet ved sjefsansettelser selvsagt. Politikere, jusprofessorer og redaktører må gjerne mene at slik kan eller bør det ikke være i det offentlige. Resultatet blir færre godt kvalifiserte søkere. Stanghelle er smørblid for at åtte har søkt stillingen som direktør for Oslo universitetssykehus i full offentlighet. Det hadde vært langt flere om søkere hadde blitt sikret konfidensiell behandling. Styret er ikke fornøyd. Nå vil de lete etter flere aktuelle kandidater i hemmlighet.

 De best kvalifiserte er som regel i en god jobb. Hvorfor skulle de signalisere til sine ansatte, samarbeidspartnere og arbeidsgivere at de er på vei ut? Den som er ”på vei ut” svekker ofte sin posisjon. Og den som søker en stilling omgitt av konflikter, risikere at pressen begynner å granske søkeres bakgrunn og lederstil. Det er det mange som ikke vil utsette seg for. Hvis søkerlisten til Nasjonalmusèet hadde blitt offentliggjort, hadde søkere fort blitt viklet inn i den maktkampen som foregår. Slik ville ikke Svein Aaser ha det.  Når en søker en offentlig stilling skal den som er best kvalifisert og har størst erfaring ansettes. Det skal være rettferdighet og etterprøvbarhet. Søkere skal ha innsikt i prosessen og skal kunne klage på utfallet. Når det gjelder lederstillinger, legges det imidlertid betydelig vekt på kriterier som ikke uten videre er etterprøvbare for utenforstående. Her vurderer en personlighet, lederstil og egnethet. Det er kun styret som kan vekte personlige forutsetninger i forhold til utdannelse og erfaring. All erfaring tilsier at offentlighet rundt ansettelse av ledere i profilerte stillinger kun forkludrer prosessen og gir dårligere resultater enn om ansettelsen behandles konfidensielt. Vi i mediene får nøye oss med å følge med de som faktisk leder, ikke de som viser interesse for en stilling.