I den ekstraordinære krisen Nav befinner seg i, bør Tor Saglie offentlig stille krav om hva han trenger av ressurser for at Nav skal fungere og levere. Det kan bli skjebnesvangert for ham å bli sittende med en underfinansiert reform i fanget, skriver redaktør Magne Lerø.

Nav gjør ikke den jobben de er satt til. Saksbehandlingstiden er altfor lang, det gjøres for mange feil og Nav er i ferd med å bli symbolet på en velferdsstat som ikke fungerer. Opposisjonen på Stortinget forsøker å gjøre Nav til et bevis på at regjeringens løsning av den økonomiske krisen er langt under pari. Men hvem har skylden?

Er det Dagfinn Høybråten som sommeren 2006 satte i gang den store Nav-reformen? Er det Stortinget som har iverksatt en reform altfor raskt? Eller er det sosial- og arbeidsminister Dag Terje Andersen som ikke har sørget for at Nav har de ressursene de trenger? Eller er det direktør Tor Saglie som ikke makter den gigantiske lederoppgaven han har tatt på seg?

Om noen år vil det sannsynligvis vise seg at Dagfinn Høybråtens initiativ var rett. I Nav er arbeidskontor, trygdekontor og sosialtjenesten i kommunene samlet i en organisasjon. Ideen er at brukerne skal få all den hjelp de trenger på et sted. De skal ikke måtte gå fra det ene offentlige kontoret til det andre. Slik organiserer også mange bedrifter sine relasjoner til kunder. Prinsippet er en kontaktperson som henter fram i systemet den informasjon kunden trenger. På denne måten skal den enkelte oppleve at en blir bedre ivaretatt.

Nav har 16 000 ansatte. Når alle disse skal flytte på seg, få nye arbeidsoppgaver, settes inn i nye rutiner samtidig som antall saker som skal behandles eksploderer, blir det kaos. Det er ikke gitt noen sjef å håndtere slike situasjoner smertefritt. I alle fall ikke når ressursene i utgangspunktet er for knappe. Det kan ikke være tvil om at dette er tilfelle. Nav Oslo er beviset. 30. januar kunne mediene fortelle at Nav Oslo måtte kvitte seg med 117 årsverk, og det samtidig som arbeidsledighetene hadde økt med 27 prosent. Da lå saksbehandlingstiden på åtte uker. Fullstendig uakseptabelt.

– Vi har gått inn i 2009 med en høyere aktivitet enn budsjettrammen tillater, sa fylkesdirektør Torild Lien Utvik ved NAV Oslo til frifagbevegelse.no som forklaring på hvorfor hun måtte kutte ut stillinger som det ut fra saksmengden var behov for. Hun trakk også fram at lokalkostnadene hadde økt med 10 millioner kroner og at det var særdeles krevende å holde budsjettet.

– Vi gjør derfor en styrt avvikling av engasjementsstillinger for å komme ned på den økonomiske rammen for 2009, sa Lien Utvik.

Klarere kan det ikke sies. Ressursene strekker ikke til. Lien sørger for å holde budsjettet. Det fører til lange køer og går altså ut over dem som trenger hjelp. Dette kan ikke Dag Terje Andersen snakke seg bort fra.

– Direktoratet jobber systematisk sammen med Nav Oslo for å håndtere situasjonen i Oslo. Men det handler ikke bare om stillinger, men også om omorganisering og produktivitet, sa Andersen til Aftenposten i går. Selvsagt gjør det det. Men faktum er at Torild Lien i Oslo trenger flere folk. Hun har fått 50 nye stillinger etter at regjeringen skaffet fram 320 stillinger til Nav i forbindelse med krisepakken som ble lagt fram i januar. Det er et stykke på vei.

Det er ikke mer en rett og rimelig at Stortinget innkaller Dag Terje Andersen på teppet. De vil høre at han sier at situasjonen om kort tid skal være under kontroll og at saksbehandlingstiden skal gå radikalt ned. Dette må han ta ansvaret for.

Nav-sjef Tor Saglie passer på å ikke legge seg ut med regjeringen. Han har denne uken tatt sin del av ansvaret og i diplomatiske ordelag sagt at ressurssituasjonen er anstrengt. Det kan oppfattes som et disiplinert rop om mer penger. I den krisen Nav er i, burde Tor Saglie fått sagt rett ut hvor mange flere stillinger han trenger og hvor lang tid han trenger på å få Nav til å fungere som forutsatt. Det er ikke Saglies oppgave å gjøre det politiske livet lett for Dag Terje Andersen og regjeringen som har ansvaret.

Hvis ikke Tor Saglie er tydelig, gir presis beskjed om hva han trenger og om nødvendig slår i bordet, vil han bli sittende med problemet. Saglie må ikke snakke som sykehusdirektørene gjør for tiden. De sier «ja, vi skal kutte, men det skal ikke gå ut over pasientene.» Selvsagt gjør det det. Når året er slutt, viser det seg at de likevel har gått med underskudd. I Saglies tilfelle kan det bli uakseptable køer.

Nav er på riktig vei, men de må gjennom den typen ild og vann som en underfinansiert fusjon i en økonomisk krisetid representerer. Regjeringen må stille opp med de midler som trengs. De kan nedbemanne i 2010 og 2011 hvis det skulle vise seg at det sitter saksbehandlere på Nav og tvinner tommeltotter eller surfer på internett.