Jon Fredrik Baksaas’ hardkjør for å få banket igjennom storsatsingen i India stikk i strid med det aksjemarkedet vil, viser at han tenker langsiktig og skjeler til egen lønnskonto, skriver redaktør Magne Lerø.

Mobilbruken i India ventes å eksplodere. Her vil Telenor være med. I høst tilkjennega de sine planer om å satse 1 milliard dollar for å overta 60 prosent av det indiske telekomselskapet Unitech Wireless og satse ytterligere en milliard på utbyggingen av mobilnettet i de 22 områdene de via Unitech vil få tilgang til. Nå er avtalene praktisk talt i boks.

Først var planen å finansiere satsingen i India ved en emisjon. Handels og næringsminister Sylvia Brustad (Ap) gjorde det klart at staten stiller opp med seks milliarder. Men fra andre aksjonærer lød høylytte protester. Telenors eiere er blitt rammet av kapitaltørken. Flere av dem har ikke kapital å gå inn med i en emisjon. De protesterte mot å bli utvannet.

Enkelte aksjonærer truet med å gå rettens vei for å få stoppet Indisatsingen. Telenor er blitt straffet med fall i aksjekursen.

Et børsnotert selskap må forsøke ta hensyn til sine eiere. Jon Fredrik Baksaas sa seg derfor villig til å se på finansieringen, men vil ikke oppgi planene om å få et skikkelig fotfeste i det indiske markedet. Istedenfor emisjon blir løsningen å redusere utbyttet kraftig i 2009 og i 2010 om nødvendig. Sterke aksjonærgrupper er fortsatt ikke fornøyd. Men det er tross alt bedre å ikke få utbytte som forventet fremfor å tape eierandel fordi man ikke har kapital å gå inn med i en emisjon.

Telenor har snust på India lenge. Hadde ikke selskapet fått de store problemene med Alfa Gruppen og VimpelCom om Kyivstar i Ukraina for fem år siden, ville trolig satsingen skjedd tidligere. Bak Unitech Wireless står eiendomsselskapet Unitech Group, og noen av Indias rikeste familier. Rikdom i India betyr at man står på god fot med landets regjering – uansett hvilken. Norge har siden Indias selvstendighet i 1949 hatt et utmerket forhold til landet. Alt ligger derfor godt til rette for et samarbeid mellom det halvstatlige Telenor og Unitech som i det minste har solid med «statlige relasjoner».

I Telenor tenkes det fortsatt langsiktig verdiskaping for langsiktige eiere. Aksjonærer og aksjefond tenker avkastning nå. Hvis målet er høyest mulig aksjekurs med tilhørende bonus og økt verdi på opsjoner, skulle Jon Fredrik Baksaas hørt på aksjonærene og droppet Indiasatsingen. Han velger å tenke på hva han mener er i selskapets interesse på lang sikt. Baksaas tenker i tiårsperspektiv, ikke i etårsperspektiv. Selvsagt er det risiko med å investere tungt i India, men det er alltid risiko forbundet med å satse der inntjeningsmulighetene er særdeles store.

Den situasjonen Jon Fredrik Baksaas har havnet i, viser fordelene med å ha staten tungt med på eiersiden. Staten tenker langsiktig. Og så lenge Telenor er børsnotert står Baksaas og styret fritt til å gå for det de mener gir størst verdiskapning på sikt.

Vi kommer til å se mer av den typen spenninger som Telenor nå opplever. Noen eiere har tilgang på kapital, andre har ikke. De som ikke har penger ønsker at det selskapet de har investert i skal kjøre safe, ikke risikere sin egenkapital ved ambisjoner om vekst, men snarere sørge for et solid utbytte i en situasjon hvor eierne trenger det mer enn noensinne.

Eiere som har tilgang på kapital, kan komme styrket ut av finanskrisen hvis de får kjøpt seg opp i selskaper når aksjekursen er lav. For selskaper som har kapital gjelder det å utnytte de muligheter som åpner seg og som konkurrentene kanskje ikke våger seg på.

Lykkes Jon Fredrik Baksaas i India, vil han kunne fremstå som en av landets desidert fremste forretningstalenter. Mislykkes han, kan det koste ham jobben. Det er ikke risikofritt å legge seg ut med fond og en liten hær av private aksjonærer. Satsingen er dessuten omstridt i det politiske miljø. Høyre er imot. Og det er delte meninger også blant de rødgrønne.