Storbergets styrke

Lederskap handler om å prioritere hvilke kamper en vil vinne. Det gjør Knut Storberget, mens politiske kommentatorer henger seg på opposisjonens lettvinte kritikk, skriver redaktør Magne Lerø.

Fram til for få uker siden ble justisminister Knut Storberget regnet blant regjeringens sterke kort. På få uker har bildet endret seg. Han beskrives som en «vingle-Petter», som en statsråd med sviktende antenner, som fomler og snubler i prinsipper.

Fram til for kort tid siden fremsto Storberget som en effektiv og geskjeftig statsråd som ikke var redd for å ta initiativ. Før jul gikk han inn for å droppe juryordningen og ta ærekrenkelser ut av straffeloven, for eksempel. Som justisminister har Storberget hatt både trøkk og teft. Hva har skjedd med mannen? Ingen ting. Han har bare havnet i opposisjonens garn. Det kommer han seg snart ut av, selv om mediene har hengt seg på.

Et godt råd til ledere er at man bør velge sine konflikter med omhu. Ledere som vil mye, raskt og effektivt, blir noen ganger for kjappe. Sterke, modige, resultatjaktende ledere kan havne i grøfta hvis de kjører på uten å ta signaler. Knut Storberget er denne typen. Han har vist at han kan justerer seg inn før det er for seint.

På Dagsrevyen lørdag snakket han om at det noe ganger kan være behov for at politikere justerer kursen, ja endatil snur i en sak. Det er så sant som det er sagt. Ledere skal kunne ombestemme seg.

Det er tre saker som sauses sammen og som gjør at Knut Storberget udyktiggjøres. Lørdag skrev redaktør Arne Strand i Dagsavisen en kommentar der Storberget beskriver som amatørmessig og prinsippløs.

Det begynte med endringen i blasfemiparagrafen. Her skulle Storberget ifølge Strand nektet å gjøre det som strider mot hans overlbevisning. Han burde ha sagt til Stoltenberg at om saken var så viktig for ham, fikk han gjøre Liv Signe Navarste til justisminister. Her må vi minne om at det Stortinget nå skulle vedta, var å fjerne blasfemiparagrafen. Så skulle man vedta et prinsipp om at ”hatefulle ytringer” skulle legges inn i det såkalte ”hatparagrafen” på et seinere tidspunkt. Ordlyd og premisser skulle en komme tilbake til. Det ville ha vært meningsløst om en justisminister skulle ha trukket seg fordi han var i mot å utrede en endring i den såkalte ”hatparagrafen”.

Det er Liv Signa Navarsete og Jens Stoltenberg som surret det til i denne saken. Og det var Liv Signe Navarsete og Jens Stoltenberg som snudde. Og her snakker vi virkelig om en snuoperasjon, for det var gjort et vedtak i regjeringen.

Så var det bruk av hijab i politiet. Utgangspunktet er politidirektør Ingelin Killengreen uttalte at hun har tvilt seg fram til at det vil være riktig å tillate hijab. Slik det er i flere land i Europa. Knut Storberget signaliserte at han var positiv. Rabalderet startet umiddelbart.

Da Knut Storberget registrerte protestene, intensiteten i engasjementet og den inn bitte motstanden, konstaterte han nøkternt at denne kampen vil han ikke ta et halvt år før et valg. Saken er ikke viktig nok. Det kan godt være han hadde klart å banke saken igjennom. Men det ville blitt for mye støy. Etter all sannsynlighet lar ha denne saken ligge.

Det er ikke spesielt amatørmessig og prinsippløst å la være å kjempe igjennom en lite viktig sak. En statsråd kan ikke løpe til Stortinget for å telle oppslutning i enhver sak. Her feilberegnet Storberget. Det er udramatisk. En leder er ikke forpliktet på å følge opp all signaler en gir eller hvilke planer en har. Å lede er å være i prosess. Det gjelder også for statråder.

Den siste saken, gjelder forlengelsen av åremålet for stillingen som politidirektør. Det ligger i kortene at Storberget ønsker at Killengreen fortsetter. Og hun er nok interessert. Her viser han politiske vilje og styrke som leder. Og han opptrer i tråd med regelverket.

Når Storberget vil ha Killegreen, skyldes det at han mener hun har gjort en utmerket jobb i en situasjon hvor dette er stor uro innenfor politiets rekker. Dette må Storberget konsentrere seg om. Denne konflikten komme han ikke utenom. Denne kampen må han prioritere.

I møte med Politiforbundts leder, Arne Johannessen, har Knut Storberget vist styrke og prinsippfasthet.