Det vil gå fattige riktig ille dersom alle skal begynne å agere som Nicolas Sarkozy. Obama må våge forandring uten å falle i den proteksjonistiske grøfta, skriver redaktør Magne Lerø.
Er det mulig å tro at verden blir et bedre sted å leve for de fleste mennesker når vi en gang kommer oss igjennom finanskrisen? Det virker som om president Barack Obama tror det. Og det er lov å håpe. I natt holdt han en gnistrende tale i Kongressen. Nå var han tilbake i ”Yes we can”- sporet. Politiske kommentatorer snakker om at han holdt den mest ambisiøse og visjonære talen som er holdt av en amerikansk president på femti år. Obama lover at bankene skal begynne å fungere igjen, at det skal skapes millioner av nye grønne arbeidsplasser, at bilbransjen skal komme seg på beina igjen og at man etter hvert skal oppnå budsjettbalanse. Men først skal det pøses på med så mange milliarder dollar som er nødvendig for at utviklingen snur.
Obama har selvsagt ikke klare alle planene for hvordan dette skal kunne skje. Men noe skjer når har holder en slik tale. Han utfordrer hele det amerikansk folk og verden for øvrig til å ta stilling, til å tro at det nytter, til å endre holdning, fra pessimisme i det minste til realisme.
Hvilken utvikling et samfunn tar, avhenger av hva dets ledere og innbyggere tror. Obama vil gjenreise troen på at det enkelte mennesket ”gjør en forskjell”, for å si det med Jonas Gahr Støre som i boka han ga ut i høst gang på gang kommer tilbake til at ”politikk er å tro og handle som om det nytter”. Det er troen og håpet som driver oss i riktig retning.
Spørsmålet er om Obamas tale har riktig timing. Det er erfaringsmessig lettere å snu pessimisme til optimisme når man nærmer seg eller er på bunnen. Tar man for sterke ord i sin munn nå det raser nedover, risikerer en å ikke nå fram.
Myndighetene i USA har satt av 9000 milliarder dollar for å få økonomien på fote igjen. Og i natt sa Obama at han er rede til å hive innpå det som trengs. Det er faktisk noen som har begynt å snakke om en oppturen i amerikansk økonomi. Mandag intervjuet Dagens Næringsliv sjeføkonomen for Deutsche Bank i USA, Torsten Slok. Han anbefaler folk å begynne å kjøpe aksjer og tror at det vil skje et oppsving i økonomien til høsten. det spørs om ikke Obama også ser lys i tunnelen.
Men først må sannsynligvis markedsliberalistene i USA svelge unna enda et par kameler. Det ligger an til staten kan komme til å overta inn på femti prosent av gigantbanken Citygroup og kanskje også deler av Bank of America. Det vil være et kraftig signal til markedet om at staten stiller seg som garantist for at bankene kan begynne å låne ut penger igjen. Et velfungerende bankvesen er alfa og omega for næringslivet.
EU har ingen statsledere av Obamas format. Nicolas Sarkozy setter riktignok spor i Frankrike, men han fremstår med en for sterke ”Frankrike først, EU deretter”-profil. Tysklands Angela Merkel og Storbritannias Gordon Brown er mer dyktige forvaltere enn dynamiske, modige og nytenkende ledere. Den medisinen de foreskriver er mye av den samme som den Barack Obama sverger til. EU-lederen er sterkt opptatt av å få til en nytt reguleringssystem for finansmarkedene slik at man kan sikre seg sterkere overordnet politisk styring for å hindre at finansfolket løper løpsk igjen. I EU ser det ut til at de har bestemt seg for å ta knekken på skatteparadisene. Det vil i seg selv være et stort skritt fremover.
Det kan nok lykkes politikerne å få bedre kontroll over finansnæringen. Det de kommer til å slite med er å hindre at proteksjonismen brer om seg. Når krisen rammer, har både det enkelte menneske og den enkelte nasjon en tendens til å tenke på seg selv først. Det er ikke slik at man uttaler seg som et mål. Det bare blir slik i praksis. Her representerer Nicolas Sarkozy et unntak. Han sier rett ut at han vil prioritere Frankrikes interesser. Han sier ja til å støtte den franske bilindustrien, men da vil han at de skal flytte bilproduksjonen som er lagt til Øst-Europa tilbake til Frankrike. Det er Frankrike som skal ha arbeidsplassene dersom en skal bruke skattebetalerne penger til å sikre en industri. Det er ingen pipekonserter å høre i Frankrike. Befolkningen vil heller ha mer av denne typen proteksjonisme. Det har lenge vært en misnøye i Frankrike mot at globaliseringen fører til tap av arbeidsplasser. Det store spørsmålet er om USA klarer å styre unna fristelsen for å bedre sin egen økonomi p kort sikt ved å ty til proteksjonistiske tiltak.
Noen milliarder mennesker i Asia, Afrika og Sør-Amerika kan takke globaliseringen for at de har fått bedre levevilkår. Globaliseringen drives ikke fremover at politiske vedtak, men av markedskreftene. Her er det best og billigst som gjelder uavhengig av hvor varen er produsert.
Verdens fattige har hatt stor glede av markedskreftene. De har grunn til å bekymre seg dersom proteksjonismen brer om seg. Mange fattige land har langt mer å hente på fri handel og konkurranse enn at folket i det enkelte land via sine politikere skal avgjøre premissene for handel. Befolkningen i et land er opptatt av det som tjener en selv best. Norge er intet unntak. Bare se på den norske motstanden mot å komme u-landene i møte når det gjelder landbruksprodukter i WTO-forhandlingene. Det er tvilsomme nasjonale interesser ikke fair konkurranse i et marked u-landene har grunn til å frykte. Det vil gå riktig ille dersom alle skal begynne å agere som Nicolas Sarkozy.