Storberget må bare finne seg i at det er Stoltenbergs versjon som gjelder. Utad er regelen den at det er øverste sjef som har rett. Nå er alle statsråders oppgave å støtte opp om Stoltenbergs forståelse av hva som har skjedd. Slik ter makten seg, skriver redaktør Magne Lerø.

Sannheten blir til underveis. Alle som har jobbet med mennesker i konflikter, vet at det er vanskelig å enes om hva som er sant. Fakta flyter, fordi fakta hele tiden tolkes.

Det samme gjelder i politiske prosesser. Når det oppstår politisk uenighet og saker utvikler seg med ulike aktører og ulike innspill, oppstår det misforståelser, og folk endrer oppfatning ut fra hva en selv anser seg tjent med eller hvor en regner med prosessen vil endre. Her er også politikere forskjellige, Noen kjemper som en løve for sitt syn. Andre er pragmatikere som lett kan justere sine standpunkter. Jens Stoltenberg hører til denne gruppen.

”Løvemennesker” er gjerne dårlige på å finne kompromisser, mens de beslutningene de står bak, er gjerne klare. ”Kompromissmakere ” som Stoltenberg, er gode på å formulere konklusjoner som alle kan leve med, fordi de kan tolkes litt forskjellig. Så kan prosessen fortsette, og så ser man hva resultatet blir til slutt.

En muslims kvinne som vil bli politi søker om å få bruke hijab sammen med uniformen. Politidirektør Ingelin Killengreen synes det er greit, men sender saken til Knut Storberget, for det er regjeringen som må endre politireglementet. Storberget anbefaler at man gjør en endring i reglene som tillater ”religiøse hodeplagg sammen med politiuniformen”. Saken drøftes i regjeringen. Meningene er delte, men det blir vedtatt at reglene skal endes for å kunne ”ivareta religiøse hensyn”. Storberget går videre med saken. Nå skal det lages konkrete forskrifter. Så starter bråket.

Nå sier Jens Stoltenberg at regjeringen ikke hadde bestemt seg for å tillate hijab i politiet.

Men hva hadde de bestemt seg for da? Hva annet enn hijab? Hijab er per definisjon det muslimske kvinner dekker håret sitt med. Det er dette og ingen ting annet denne saken handler om.

Dette er en enkel og meget presis problemstilling. Ja eller nei til hijab. Det finnes ingen mellomting. Slik det var da en behandlet tjenestedirektivet. Det er ja eller nei til et EU-direktiv.

Selv om meningene kunne være delte og man la opp til å kjøre en prosess, hadde Knut Storberget all grunn til å tro han hadde regjeringen i ryggen, selv om det var delte meninger.

Nå har statsministeren kontor (SMK) satt i gang en tåkeleggings- og redningsaksjon. Nå er det regjeringens omdømme og troverdighet som skal reddes så godt det lar seg gjøre. Nå gjelder det at Jens Stoltenberg og dermed regjeringen kommer i et best mulig lys.

Det er statsministeren som må ta regien når regjeringen angripes. Slik er det i bedrifter og organisasjoner også. Det er øverste sjefs versjon som gjelder. Den som har makten, rår også over sannheten. Hvis noen må ta ansvar, er det underordnede som får sparken. Da viser sjefen at han gjør noe, tar styringen og tar ansvar. Det gjorde Jens Stoltenberg i forhold til Manuela Ramin Osmundsen.

Noen ganger går øverste leder for langt i å definere virkeligheten slik en selv er tjent med. Da kan det slå grusomt tilbake på en selv. Det vil trolig ikke skje i denne saken.

Alle i regjeringsapparatet som nå uttaler, har som oppgave å tøtte opp om SMKs versjon av hva som har skjedd. Få mestrer maktens logikk bedre enn Trond Giske som nå fungerer som justisminister. Han sier til VG at regjeringen aldri burde vedtatt å endre politiets uniformsreglement. Men han sier som Stoltenberg at det ikke ble vedtatt å innføre hijab. Det samme sier også Kristin Halvorsen. Formelt er det ikke noe å si på det. Begrepet brukes ikke i vedtaket i regjeringen. Men vi blir ikke klokere av å høre Giske forklare hva regjeringen egentlig vedtok. Her gjelder SMKs svadavariant.

Giske sier pressemeldingen som be lagt ut på nettet om at religiøse hodeplagg ville bli tillatt, var en ”blemme”. De var det riktignok ingen som reagerte på før mange dager etter. Selvsagt fordi regjeringens vedtak kunne tolkes slik.

Ellers kan mediene fortelle at både Bjarne Håkon Hanssen og Dag Terje Andersen var imot.

Men de kan ikke ha fått særlig gjennomslag i regjeringen. Etter at regjeringen hadde behandlet saken, sa både Kristin Halvorsen og Aps nestleder Helga Pedersen at de var for å tillate hijab. Senterpartiet gruppestyre hadde også sagt ja. Ledelsen i de tre rødgrønne partiene var på linje med Storberget før bråket startet.

Jens Stoltenberg kan det politiske spillet til fingerspissene. Det skal noe til å kjøre han fast i et hjørne. Han er som reven som alltid sørger for at han har en utgang. Han redder seg i land på formalitetene. Knut Storberget deiste i bakken av realitetene.