Et drag av optimisme dro over verdens børser i går. Selv om Barack Obama har gitt mange økonomiske forståsegpåere hakeslepp, kan det se ut som om hans «store greps politikk» kan komme til å virke, skriver redaktør Magne Lerø.

Barack Obama åpnet neppe champagnen i går da han kunne konstatere at finansminister Timothy Geithners plan for å kjøpe opp bankers råtne lån fikk det til å blåse en svak vind av optimisme over den amerikanske børsen. Han vet det skal mer til før han kan unne seg å feire noe som helst knyttet til den økonomiske krisen.

Men i alle fall steg Dow Jones-indeksen med over fire prosent. Det var nok til at noen våget seg på et aldri så lite jubelrop. Det er den største oppgangen siden november i fjor.

Men tidligere oppgang har blitt fulgt av nedgang. Det er de som har mistet troen på at det hjelper særlig om den amerikanske stat hiver innpå enda flere hundre milliarder dollar for å få snudd den negative utviklingen. Det har nesten virket som om det er et uendelig stort svart hull som skal fylles. Men i går snakket flere analytikere om tegn på at bunnen er nådd.

Internasjonal økonomi er skrudd sammen slik at når det regner på presten drypper det også litt på all verdens små klokkere. Humøret steg også på Oslo Børs i går. Humøret er som regel en funksjon av aksjekursen. Det ble nesten fire prosent hos oss også. Det hadde sammenheng med at oljeprisen gjorde et lite hopp oppover som følge av den gryende børsopimismen.

Verdens mest innflytelsesrike land, G20-landene, møtes i London i neste uke. EU hadde et oppvarmingsmøte sist helg. EU og USA som er de dominerende aktørene har ikke de samme posisjonene før møtet. Barack Obama sverger til at den beste medisinen er å sprøyte inn mange nok milliarder der behovet er størst, slik at man kan få stabilisert den økonomiske situasjonen. Når de ulike aktørene har fått fast grunn under føttene, satser Obama alt det amerikanske næringslivet har muskler nok til å jobbe seg oppover igjen.

I EU er flere av statslederen mer tilbakeholdne med å hive innpå ende flere milliarder i ulike støttetiltak. De innser at det må skje en brutal sanering av ulønnsom virksomhet. I EU er man mer opptatt av å ta knekken på skatteparadisene, lage nye regler for de internasjonale finansmarkedene og hindre at proteksjonismen brer om seg.

Barack Obama har allerede rukket å gi en god del av verdens økonomiske forståsegpåere hakeslepp. «Wishful, and dangerous, thinking» er overskriften på lederartikkelen i The Economist. Det er ikke alle milliardene av skattebetalernes penger Obama har brukt til ulike støttetiltak, som fremkaller hoderistingen. Det er Obamas dristige budsjett det advares mot.

Med det budsjettet Obama la fram for noen uker siden, viste han at han mente alvor med å legge opp kursen. Når amerikansk økonomi har gått i knestående, for ikke å si deist i bakken, kunne Obama valgt å utsette noen av sine reformer. Men nei. Den bebudede helsereformen skal iverksettes. Det skal satses mer på utdanning og det skal skje en radikal omlegging av klimapolitikken. Han lover også at store deler av befolkningen skal få lavere skatter. Og de skattereduksjoner som har skjedd under George Bushs regjeringsperiode, setter han strek over. Det blir høyere skatt for dem som tjener mest, og bedriftene som går med overskudd, må betale mer i skatt.

Obama vil ha utjevning. Han tror ikke noe på at skatteøkningen dreper tiltakslyst og står i motsetning til økonomisk vekst. Men hvordan skal han finansiere denne voldsomme satsingen? Det pågår det en intens debatt om i amerikansk politikk. Den er riktignok blitt overskygget de siste to ukene av protestene mot AIG-bonusene som utartet til et folkelig opprør.

Obama har ikke gitt et fyldestgjørende svar på finansieringsspørsmålet. Han vil nok kutte drastisk på enkelte områder. Forsvarsbudsjettet kan bli kraftig barbert selv om han vil trappe opp innsatsen i Afghanistan. Det finansierer han ved å trappe ned i Irak.

Det viktigste er at Obama tror at bedre helse og bedre utdanning gir økonomisk vekst på sikt. Dette skriver Jonas Gahr Støre også om si sin bok «Å gjøre en forskjell». Et land som skal komme seg fremover, må sørge for å forbedre befolkningens helse. Dette har størst relevans for fattige land, men også for de deler av den amerikanske befolkningen som har alvorlige helseproblemer. Og det en god latin å hevde at et lands økonomiske styrke har sammenheng med landets samlede kompetanse.

Det er ikke sikkert Obama får igjennom sitt ambisiøse budsjett i Kongressen. Det er sjelden vi ser en politiske leder i et vestlig land kjører fram «de store greps politikk» slik Barack Obama gjør. Det er noe «enten-eller» ved den strategien han har valgt. Her er det ikke snakk om må ta tiden til hjelp, gå med små skritt mot målet og sette tæring etter næring.

Når en kjører så sterkt ut som Obama gjør, tvinger han folk til å ta standpunkt. Våger en å være med Obama på veien mot et nytt, sterkere og mer rettferdig Amerika? Lykkes Obama med sitt program om fornyelse og vekst, vil han skrive seg inn i historiene som en av Amerikas mest betydningsfulle presidenter. Men den som satser, vet også at det er mulig å bli en taper. Det kan også bli Obamas skjebne.