Ap har Thorbjørn Jagland. I SV er de blitt gode til å gå på rekke og rad med armlengdes avstand. I Senterpartiet ser det ut til å bli en ny vår for politiske avvik som får Liv Signe Navarsete til å svinge partipisken, skriver redaktør Magne Lerø.

SV er ikke til å kjenne igjen. De hadde ikke sittet mange månedene i regjering før de første SV-ere demonstrerte mot sin egen regjering på plenen fremfor Stortinget.

Det har tatt Kristin Halvorsen tre år å få orden i rekkene. Det var påfallende få avvikende synspunkter og opposisjon mot partiledelsens linje på SVs landsmøte forrige helg. SV er utvilsomt omskapt fra å være et politisk verksted til et parti som opptrer slik det kreves av dem som vil utøve politisk makt.

I KrF er det Dagfinn Høybråten som regjerer. Her er det smått med avvikende synspunker. Nestleder Inger Lise Hansen uttaler seg i en del saker annerledes enn Høybråten. Det samme gjør Knut Arild Hareide som er på vei inn i politikken igjen. Men det er ikke snakk om avvikende synspunkter.

I Høyre er situasjonen den samme. Ingen sentrale politikere ser seg tjent med å stå fram med en annen profil enn den partiledelsen har definert.

I Venstre forsøkte Olaf Thommessen å komme med politiske utspill og representere noe annet enn Lars Sponheim. Det fikk Sponheim effektivt satt en stopper for.

I Ap har man en venstrefløy og en høyrefløy. Venstrefløyen var mer aktiv de første to årene etter at de rødgrønne overtok regjeringsmakten. Jan Bøhler var ikke redd for å utfordre ledelsen i partiet, og han uttalte seg både om det ene og andre. Nå hører vi mindre til ham.

Karita Bekkemellem kunne komme med politiske utspill som var heller dårlig forankret hos ledelsen. Hun ble satt ut av regjeringen, er på vei ut av Stortinget og vil skrive bok blant annet om hvordan det er å ikke alltid være på linje med partiledelsen.

I Frp er det rimelig frodig med hensyn til politiske utspill. Partiet har ennå ikke vært igjennom den disiplineringsprosessen som makt og styringsansvar betyr.

Ap har imidlertid Thorbjørn Jagland. Gang på gang taler han partiledelsen midt imot. Og hver gang er det vel verdt å ta den debatten Jagland legger opp til. Han tillater seg å operere fritt fra den daglige partitaktikken, holder fast i et ideologisk perspektiv og fremhever det langsiktige fremfor det kortsiktige i politikken.

Det politiske avviket kan synes å få en ny vår i Senterpartiet. Per Olaf Lundteigen har alltid gått sine egne veier og sier det han mener. Som Jagland lar han seg  ikke fange inn av partitaktikken.

I en lengre artikkel i Aftenpostens i går fikk Lundteigen kreditt for at han har vært en de som konsekvent har kritisert finansnæringen og spådd at systemet en gang kommer til å bryte sammen. Nå er han i ferd med å få gjennomslag for sin idé om en «grådighetskommisjon».

I helgen har han måttet tåle pepper for at han vil innskrenke utenlandske arbeidstakeres rett til å nyte godt av alle våre trygdeordninger uavhengig av hvor lenge de har vært her. Lundteigen makter å sette dagsorden og er slik sette en viktig leverandør til den politiske debatten.

I helgen tillot tidligere partileder Johan J. Jacobsen seg å minne om at det rødgrønne prosjektet ikke er evig og at Sps historiske rolle er å være et blokkuavhengig parti i sentrum. Det fikk en annen tidligere partileder, Odd Roger Enoksen, til å si at dette utspillet kunne han spart seg.

Johan J. Jacobsens utspill må ses i sammenheng med Ola Borten Moes utfall mot SV i en kronikk i VG den dagen landsmøtet startet. Den var ikke klarert med partiledelsen, og Liv Signe Navarsete gjorde det tindrende klart at denne typen utspill hadde hun særdeles lite sans for.

Ola Borten Moe er en av kronprinsene i partiet, men han har tydeligvis ikke tenkt at veien til makt innebærer å gå stille i dørene. På landsmøtet holdt han en tale der han betegnet Frp som et rovdyr som det var fellingstillatelse på.

Det er mulig Ola Borten Moe ser sin vei mot partitoppen i sammenheng med et linjeskifte der Sp sier takk og farvel til Ap og SV.

Ledelsen i alle bedrifter og organisasjoner søker strømlinjeforming. En tror det beste er om alle taler sterkt og tydelig med en tunge. Da vet alle hva som gjelder, hva man står for, hva man vil utrette. Slik er det ikke alltid i politiske partier. Der må ulike syn hos medlemmer og velgergrupper få komme til uttrykk gjennom de som representerer partiet sentralt.

Det er en fare dersom partipisk og politisk taktikkeri legger lokk på den politiske debatt. Vi trenger de avvikende, korrigerende, uventede meningene som provoserer og setter i gang debatt og refleksjon. Det er ved tilstrekkelig tilførsel av alternative politiske ideer vi holder oss årvåkne og unngår å falle for ofte i grøftene på venstre eller høyre side av veien.