Den voldsomme kritikken Nina Karin Monsen blir møtt med, viser at det var på sin plass å gi henne Fritt Ord-prisen. Til ytringsfriheten hører retten til å provosere og hemningsløst angripe all politisk korrekthet, skriver redaktør Magne Lerø.

Forfatter og filosof Nina Karin Monsen er en provokatør. Hun forbeholder seg retten til å si det hun mener uten å la seg begrense av at mennesker blir dypt såret. Når hun skriver at «homofile kan, som psykisk utviklingshemmede, ha krav på trygd som medfødt ufør», ber hun om bråk.

Dette oppfattes som om hun likestiller homofile og psykisk utviklingshemmede. Det aviser hun, i en samtale med Klassekampen. Hun sier hun tar homofile på alvor. De som mener de vokser opp under så vanskelige forhold at de ikke klarer å fungere like godt som andre, må ha rett til hjelp.

Det er søkt å argumentere på denne måten. Nina Karin Monsen teoretiserer. Hun velger å ikke ta hensyn til hvordan slike utsagt blir oppfattet av de det gjelder. Hun kunne valgt andre ord. Det vil hun ikke. Hun kan tillate seg å provosere, for hun representerer bare seg selv. Når hun ikke tar hensyn til virkningen av sine uttalelser, oppfatter noen henne som brutal og hensynsløs. Det får bli deres valg, svarer Monsen på slik kritikk. Hun insisterer på at hun har rett til å uttale seg om homofili som fenomen uavhengig av hvordan homofile reagerer på det hun sier.

Debatten går ikke på om Nina Karin Monsen går ut over ytringsfrihetens grenser. I så fall vil hun bli rammet av straffeloven som forbyr oppfordring til hat og forfølgelse av homofile. Det er Fritt Ord som får kritikken for at de gir henne årets pris. Karen-Christine («Kim») Friele som tidligere har mottatt prisen for sin kamp for homofiles rettigheter, ble sjokkert da hun fikk vite at Monsen fikk prisen. Hun sender sin egen pris i retur i protest. Hun vil ikke stå sammen med Nina Karin Monsen i rekken av prisvinnere.

Fritt Ord-prisen har som eneste hensikt å fremme ytringsfriheten ved å gi prisen til mennesker som utnytter ytringsfriheten for alt den er verd. Fritt Ord-prisen skal ikke fremme politiske korrekthet. I praksis er det ofte slik det blir.

Fritt Ord-prisen har ikke ord på seg for å være en kontroversiell pris. Det var bred enighet i fjor om at Per Yngve Monsen fortjente prisen. Det vanlige er at de politisk korrekte nikker anerkjennende til valget av hvem som får prisen.

Denne gangen ville Fritt Ord gi prisen til en provokatør, til en avviker, for det er knapt noen i det norske intellektuelle miljø som våger å provosere slik Nina Karin Monsen gjør.

Ved å gi prisen til Monsen peker Fritt Ord på at det også følger et ubehag ved ytringsfriheten. Den kan være et problem, noe som svir, som sårer og påfører andre mennesker tap av livsmot. Vi kan ikke bestille en snill og veldressert ytringsfrihet. Den kommer også i en rå og hensynsløs utgave til tider. Men en provoserende ytring, et radikalt standpunkt som mange opplever som fordømmende og som skaper debatt, er i seg selv ikke er kriterium for å få prisen.

Fritt Ord har foretatt en kvalitetssikring av Nina Karin Monsen. Ved å gi henne prisen, sier de at hun reiser en debatt om vesentlige spørsmål. Temaet er ikke spørsmålet om homofili isolert sett. Det er ekteskapsloven og et barns rett til å vokse opp med mor og far det dreier seg om.

Nina Karin Monsen avviser at alle kvinner «har rett til å konstruere seg et barn» på samme måte som menn har rett til å skaffe seg en surrogatmor. En familie består av mor, far og barn. Det hjelper ikke hva Stortinget sier. Stortinget kan ikke sette til side biologien, og Nina Karin Monsen advarer på det sterkeste mot et samfunn der voksne med samfunnets godkjennelse velger bort en mor eller far for et barn. Hun varsler både identitetsforstyrrelser, oppløsningstendenser, ja endatil erstatningsansvar.

 

Den nye ekteskapsloven er radikal og et brudd med en tradisjon som går tilbake til tidenes morgen. Nå mener flertallet av politikere at vi har passert et stadium i utviklingen som gjør at vi kan oppheve de gamle kjønnsgrensene. Nina Karin Monsen mener hun ser et samfunn som er i ferd med å styrte seg selv ut for stupet.

Monsen reiser en viktig debatt knyttet til assistert og kunstig befruktning og produksjon av barn på bestilling. De fleste er uenig med henne i form og ordvalg, men mange er enig med henne i sak.

Nina Karin Monsen er definert ut i de miljøer der den politiske korrektheten rår grunnen. Fritt Ord har gitt henne en mer synlig plattform for hennes samfunnskritikk. I Fritt Ord deler de neppe Monsens meninger. Det er vel heller slik at de oppleve en visst ubehag over å bli gjort til hennes forsvarer. I så fall betyr det at de selv kjenner ytringsfrihetens ubehag.