Sylvia Brustad gikk i den fella Høyre satte ut for henne. Hvem skulle tro Kjell Inge Røkke, Per-Kristian Foss og Carl I. Hagen skulle bli enige om at det er Sylvia Brustad som er problemet og har skylden for alt rotet, skriver redaktør Magne Lerø.

Næringsminister Sylvia Brustad har nå gitt Stortinget en redegjørelse om hva som har skjedd i Aker Solutions-saken. Ikke uventet får hun massiv kritikk fra opposisjonen. Høyre og Frp akter å utnytte denne saken for alt den er verd. Kontroll- og konstitusjonskomiteen vil ha Brustad inn på teppet. Det kan også bli en ny forestilling med Kjell Inge Røkke.

Når en konflikt varer så pass lenge og så pass mange journalister er på saken, kan vi regne med at det meste som har skjedd nå er gravd fram. Vi har alle vesentlige fakta med unntak av nye vurderinger av hva disse selskapene faktisk er verd. Her har Sylvia Brustad posisjonert seg for å kunne få siste ord. Det trenger hun sårt.

Paretos flinkeste folk jobbet som gale i påsken for å kunne legge fram en verdivurdering av de aktuelle transaksjonene. Det har lekket ut at de mener Aker Solutions har betalt for mye for selskapene. Rykter kan vi ikke basere oss på i denne saken. Det som er verd å merke seg er at Nærigsdepartementet har bedt om å ikke motta rapporten nå. De vil ikke vite nå, for de vet at de da blir satt under presse for å offentliggjøre resultatet. Ekspertmunnene i Pareto skal være lukket med syv segl til ut i juni. Først vil Sylvia Brustad ha vurderingene som Aker Solution har bestilt fra den utenlandske investeringsbanken. Den skal også Pareto få. De får siste ord, og de vet hva Brustad vil ha. Pareto er nå på Sylvia Brustads lag. De er ikke mer uavhengige enn den utenlandske investeringsbanken er i forhold til Aker Solutions. Vi kan fort ende med at Aker Solutions og Sylvia Brustad fekter med hver sin verdivurdering i full offentlighet. Eller så makter de å løse saken på kammerset.

– Staten godtok at saken ikke skulle realitetsbehandles i styret i Aker Holding, sier Carl I. Hagen til Dagens Næringsliv etter å ha lest Sylvia Brustads redegjørelse. Han og Per-Kristian Foss er enige om at det interne notatet fra det så mye omtalte møte 13. mars viser at Aker og Kjell Inge Røkke handlet i god tro.

I denne saken har Carl I. Hagen og Per-Kristian Foss svøpt seg i etterpåklokskapens kappe. Høyres melodi de siste ukene er at både embetsverket, statsråden og styremedlemmer skulle vært mer våkne og satt en stopper for handelen før alle sider var vurdert skikkelig.

Hagen og Foss har nå funnet det opportunt å mene det stikk motsatte av hva de vanligvis mener. De hevder jo at staten ikke skal blande seg bort i forretningsmessige transaksjoner. Staten skal holde armlengdes avstand fra den forretningsmessige driften. Når staten gikk inn i Aker Solutions, var ikke det for å sikre at selskapet ikke ble solgt til utlandet og at hovedkontoret forble i Norge. Resten skulle Røkkes folk ta seg av. Staten skulle sitte i baksetet.

På Røkkes pressekonferanse ble misforholdet mellom staten og Røkke som eier gjort tydelig. Røkke fremsto som en eier med spisskompetanse, levende opptatt av risiko og muligheter knyttet til ny teknologi, som en industriell teknofreak med sterke relasjoner til fagfolkene. Dct er mye godt å si om departementsråden og fagfolkene i departementet, men business på Røkkes nivå har de lite greie på. Det er meningen staten skal utøve sine eierinteresser på et overordnet, nasjonalt, strategisk plan. Derfor var de ikke naturlig at de som en minoritetsaksjonær engasjerte seg i prisvurdering av et selskap. Da de senere fikk høre at det var statens egen bank, DnbNor, som skulle uttale seg om prisen var ok, følte de seg trygge. Bevares, hva mer skulle de be om? Alt virket til å være i den skjønneste orden. På dette tidspunktet var det Aker Oilfield Services det var snakk om. Det utgjør vel 70 prosent av den aktuelle transaksjonen. Om man på møtet 13. mars hadde sagt at man også gjennomgår Akers strategi og at Aker Solutions også ønsket å overta en del mindre selskaper, ville det spilt liten rolle. Det er ikke meningen at staten skal blande seg inn i slikt.

Da markedet mottok nyheten om at Aker Solutions hadde kjøpt selskaper av Aker for 1,9 milliarder, kvitterte de med å sende aksjekursen i kjelleren. Fondsforvalter Kjell Erik Eilertsen var den første som skrek opp om det han mente var salg av søppel. Høyre brukte ikke lang tid på å finne ut at denne saken kunne utnyttes til å stille de rødgrønnes næringslivspolitikk i et lite flatterende lys. Torbjørn Hansen var grenseløs i sine kommentarer. Dette minnet om korrupsjon og det kunne ende med riksrett, sa han.

Om Sylvia Brustad ble vettskremt, er ikke godt å si. Men hun forsto at dette kunne bli en særdeles kinkig sak for de rødgrønne. Nå gjaldt det å vise handelskraft. Her skulle det uavhengige vurderinger til. Hun passet på at det ble et offentlig anbud etter alle kunstens regler. Det forsinket det hele med et døgn, men advokatene i Selmer var i gang. De ga Brustad det hun trengt, en posisjon for å be Aker avlyse handelen og starte på nytt. For virkelig å understreke hvor alvorlig saken var, sa hun at hun var både sint og forbannet. Hun fikk ros fra opposisjonen for å ha handlet raskt og bestemt.

Det skulle vise seg at hun hadde gått i fella. Nå satt hun i klisteret. Hun kunne tatt kampen med Røkke og fagfolkene i Aker mot aksjeanalytikere, finanspresse og høyrefolk av ymse slag. Hun tok opp kampen mot Røkke i full offentlighet. Det var tabben. Nå står hun alene igjen. Røkke har handlet i god tro, sier Høyre og Frp. Det er Sylvia Brustad som har rotet det hele til. Også der er Carl I. Hagen, Per-Kristian Foss og Kjell Inge Røkke enige.

For Sylvia Brustad handler det nå om å kunne begrense skaden og redde skinnet.