Når Kjell Terje Ringdal mener Røkke burde gjort som Nixon og Clinton, illustrerer det hvor langt på viddene omdømmeeksperter kan havne. I morgen kommer vel rådet om at Nina Karin Monsen bør slutte å snakke slik at de homofile reagerer, av hensyn til omdømmet sitt, skriver redaktør Magne Lerø.

Kommunikasjonsrådgiver Kjell Terje Ringdal skriver i Dagbladet i dag at Kjell Inge Røkke har gjort en tabbe ved ikke å gjøre som de amerikanske presidentene Bill Clinton og Richard Nixon gjorde. I 1952 ble nemlig Nixon beskyldt for bestikkelser.

Sammen med sin kone sto han fram og holdt en tale der har fikk et følelsesgrep om folket ved at den «ellers ganske usjarmerende Nixon viste tegn til menneskelig liv». Han snakket mye om den foreldreløse hunden «Checkers» som de i alle fall ville beholde.

Bill Clinton innrømmet foran hele nasjonen at han hadde et upassende forhold til Monica Lewinsky i 1998. Han sa han var skyldig og angret, men at han nå ville bruke all sin kraft for å skape et sterkt USA.

Å sammenligne Kjell Inge Røkke med Bill Clinton og Richard Nixon er et bomskudd. De er amerikanere. Her gjelder det helt andre lover for hvordan man kommuniserer til offentligheten. Eller mener Ringdal det var en tabbe at ikke Røkke tok med seg kona på pressekonferansen?

Historien med Nixon ligger 57 år tilbake i tid. Mediene har utviklet seg litt siden den tid. Clinton og Nixon er politikere. Politikk kan beskrives som omdømmehåndtering med sikte på økt velgeroppslutning. Kjell Inge Røkke er en næringslivsleder. Hans jobb er ikke å skaffe seg oppslutning i folket. Hans jobb er å opptre slik han mener det tjener de ansatte og bedriftens interesser. Kjell Inge Røkke vil ikke høre snakk om at han har gjort noe galt på nivå med Bill Clinton. Det er et faktum kommunikasjonsekspert må forholde seg til.

Det er ikke Kjell Inge Røkke som person det handler om. Han er hovedaksjonær. Ja vel. Men det betyr ikke at han har uinnskrenket makt. Og sjefene i Aker er ikke noen nikkedukker som Røkke instruerer til å godta fusk og fanteri.

Og til sist, men ikke minst, Kjell Inge Røkke er midt i en maktkamp. Han hevder han har rett – og alt tyder på at han har sitt på det tørre juridisk. Men prisingen av selskapene kan være gal. Den diskusjonen er ikke avsluttet.

Ringdal mener altså at Røkke burde valgt ydmykhetens vei.

– For gjennom ydmykheten kan du starte en forsiktig gjenoppbygging av ditt eget etos, troverdighet… Du er småbitter og klagende – og du erter på deg alle som kunne skutt deg til himmels igjen, mediene, skriver Ringdal.

Dette er naiv manns tale. Kjell Inge Røkke vet hvordan mediene fungerer. Han kjenner fenomenet «rituell pisking», at man legger seg flat og ber om unnskyldning. Gerhard Helskog og Kåre Valebrokk kan fortelle om det. Stikkordet er TV2s påstander om doping under Lillehammer-OL.

Vi får minne om at det var Kjell Inge Røkke som ringte Gerd-Liv Valla og ba henne legg seg flat. Valla forsøkte vel å si noen ord som var ment å skulle virke forsonerne, men hun nådde ikke fram. Det var altfor lite ydmykhet å spore. Hun ville ikke innrømme at hun hadde gjort noe riv ruskende galt.

Kjell Inge Røkke er samme type som Gerd-Liv Valla når det gjelder å kjempe for sin versjon og det de vil oppnå. De er harde i klypa når det er nødvendig. De har en personlighet som slett ikke alle takler. De liker ikke mennesker som står i venen for dem. De er sterke og hensynsløse i kamp og vanvittig gode til å nedkjempe de som ikke vil bøye seg. Da bruker de makt. Å be dem om vise ydmykhet midt i kampens hete, preller av. Slik er de, rasende dyktige, med noen usedvanlige sterke sider, og tilsvarende svake.

Men Ringdal vil vel si at det går an å spille et spill, lage et lite teater, late som om man er lei seg, innrømme at man har gjort en feil, men at dette nå skal rettes opp igjen. Akkurat hva man skal si, bør man jo få en omdømmeekspert til å formulere. For det må jo være sentimentalt og ærlig nok slik at det gjør inntrykk på journalistene.

Istedenfor velger Kjell Inge Røkke å snakke rett fra leveren. Han spiller ikke, og han kan umulig ha lært seg utenat et manus fra en omdømmeekspert. Det Røkke serverer, er sitt syn, sin mening, rått og ekte. Lett å ta avstand fra, lett å kritisere. Han er en mann i kamp, en kamp som han opplever så hard at han sier han ikke har helse til det.

Kjell Inge Røkke opptrer uten manus. Han vil provosere, og gjør det. Han vil benytte sjansen til å kaste dritt på pressen, og gjør det. Han vil henge ut Sylvia Brustad, og gjør det.

Neste uke skal et annet stabeis hylles, Nina Karin Monsen. Hun hadde virkelig trengt en omdømmeekspert slik som hun ødelegger omdømme sitt. Det dukker vel opp et råd om at hun bør slutte å snakke slik at homofile går av skaftet og heller viser litt ydmykhet.