Pensjonen i offentlig sektor ligger an til å bli mangel på solidaritet med de unge satt i system. Regjeringen vil nok gi etter for kravet om at vi skal late som om oljeinntekten varer i generasjoner fremover, skriver redaktør Magne Lerø .
Norges forvaltning av oljeformuen har vakt internasjonal oppsikt, først og fremst fordi vi har klart å la være å bruke opp pengene med en gang. Historien er full av eksempler på land som har pøst store inntekter raskt inn i økonomien. Det har gitt kortsiktig jubel og langsiktig armod. Istedenfor har vi satt milliardene av for å dekke fremtidige pensjonsforpliktelser og unngått en oppblåsing av økonomien.
Da Pensjonskommisjonen under Sigbjørn Johnsens ledelsen la fram sin innstilling for fem siden, var hovedbudskapet at det ikke ville være midler til å dekke de fremtidige pensjonsforpliktelsene.
De siste årene har oljeprisen de fleste perioder vært meget høy sammenlignet med dagens prisnivå. Oljemilliardene har strømmet i strie strømmer inn i den norske statskassen. LO brukte dette argumentet i kampen for å beholde AFP-ordningen i lønnsforhandlingene i fjor. Vi har penger nok, var budskapet.
I vår har vi fått dokumentert hvor sårbar Statens pensjonsfond – Utland (Oljefondet) egentlig er. Hundrevis av milliarder tiltenkt fremtidige pensjoner er tapt. Vi vet ikke hvor mange av dem vi kommer til å få tilbake.
Samtidig kommer advarslene mot at vi baserer oss på rekordstore oljeinntekter i fremtiden. Sist ut var Sveriges tidligere statsminister Göran Persson. Han anbefaler Norge å satse mer på fornybar energi og redusere vår avhengighet av etterspørselen etter olje. Det kan endre seg raskere enn vi er liker å tenke på.
Midt i oppstyret rundt griseinfluensaen tenker også helsedirektør Bjørn-Inge Larsen på hvordan det skal gå med norsk økonomi i fremtiden. «Det må bli slutt på mulighetene for tidlig pensjon», sier han til Aftenposten.
Han har bedt Statistisk sentralbyrå lage en oversikt over levealder opp mot pensjonsalder over tid. Den viser at vi tidligere i prinsippet jobbet til vi døde. Nå kan vi leve både 10, 20 og 30 år som pensjonister.
«Dette er en utvikling som bekymrer meg sterkt. Skal vi ha en bærekraftig utvikling i de neste tiårene, må folk jobbe lenger enn de gjør nå», sier Larsen.
I dag jobber 11 prosent av alle yrkesaktive innen helse- og omsorgssektoren. Med dagens utvikling, hvor stadig flere tidlig slutter å jobbe, vil situasjonen i løpet av tre tiår være at hver tredje arbeidstaker må jobbe i denne sektoren, konkluderer helsedirektøren. Han sier at han ikke aner hvor man skal skaffe alle disse helsearbeiderne fra og peker på at det ikke er mulig å opprettholde et bærekraftig samfunn hvis vi må bruke en så stor andel av arbeidsstokken i helse- og omsorgssektoren.
Denne advarselen gjør neppe inntrykk på arbeidstakerorganisasjonene som nå gjør seg klar for å forsvare dagens pensjonsordning for offentlig ansatte med nebb og klør. Regjeringen pensjonsopplegg baserer seg på at det skal lønne seg å arbeide. Det er for så vidt greit. Uenigheten dreier seg om hvor mye en skal tape på å gå av når en fyller 62.
Ikke en krone, sier arbeidstakerorganisasjonene. En avtale er en avtale. Sannsynligvis blir løsningen at det ikke blir noen endringer for dem som blir pensjonister de nærmeste årene, minimale endringer for gruppen deretter, men at man aksepterer lenger opptjeningstid og leveårsjustering for dem som kommer etter. Det var slik LO og NHO med bidrag fra regjeringen løste fjorårets AFP-floke.
Flere av de politiske ungdomsorganisasjonene oppdaget at deres aldersgruppe ble taperne i fjorårets AFP-forlik. Det spørs om de kan regne med særlig gode tider i årene fremover. De eldre blir flere og sterkere i kampen mellom generasjonene om fordelingen av ressursene.
De som har makten i arbeidstakerorganisasjonene i dag, sørger for å ivareta egne interesser. Så får heller fremtidens generasjoner jobbe lenger og tåle dårligere omsorg fra det offentliges side.
Arbeidstakerorganisasjonene har de beste kortene i forhandlingene. Regjeringen våger ikke en streik i offentlig sektor få måneder før en valg. Da fortrekker regjeringen å finne en løsning og skyve problemene foran seg.