Det er god grunn for Olav Gunnar Ballo (SV) til å ta et oppgjør med eget parti i synet på livet og død. Forhåpentligvis er det et stykke igjen før SV slår følge med Frp og tillater aktiv dødshjelp, skriver redaktør Magne Lerø.

Olav Gunnar Ballo (SV) tar et kraftig oppgjør med eget parti i synet på liv og død. Han misliker sterkt at nestleder Bård Vegard Solhjell snakker om at han er i tvil når det gjelder aktiv dødshjelp. Han kritiserer også partileder Kristin Halvorsen for at partiet skiftet syn på bioteknologiloven i 2004. Han aviser kategorisk flertallet i SV som vil utvide grensen for selvbestemt abort til 16 uker.

– Dersom partiet nå blir uklart i verdispørsmål, som er de viktigste i politikken, er det nok mange som vil stille spørsmål ved sine bånd til SV, sier Ballo til Vårt Land. Selv hører han til denne gruppen.

Ingen kan ta tiden på pulsen og utnytte stemninger blant folk som Frp. Når 67 prosent mener mennesker skal ha rett til dødshjelp, var det rimelig risikofritt, nærmest i pakt med tiden, at Frps landsmøte vedtok dette. Siv Jensen snakker om at det er pasienten selv, ikke de pårørende som må ta bestemmelsen om å «øke morfindosen» eller «trekke ut kontakten». Dette er upresis, populistisk tale. Her dreier det seg ikke først og fremst om å øke doser og ta ut kontakter, men aktivt påskynde døden når det blir fremsatt krav om det. Det er nødvendig å gå opp grensen mellom å få lov til å dø når tiden er inne og gi mennesker en rett til å kreve at leger skal medvirke til å sette en sluttstrek for livet.

I praksis er det slik at mennesker selv har stor innvirkning på om de vil dø eller leve. Døden trekker nærmere når mennesker oppgir viljen til å leve. Både helsepersonell og pårørende kan fortelle at eldre slutter å ta til seg næring eller motsetter seg behandling når en selv er «mett av dage». Livet skal ikke forlenges for enhver pris.

At et parti som vil forfekte liberale idealer ender opp med at det er det enkelte menneske som har rett til å råde over eget liv, er ikke sjokkerende. Spørsmålet er om SV og Ap har ideologisk slagkraft nok til å holde denne skansen.

Selv om de liberale selvbestemmelsesidealer står sterkt, har ikke Frp fått særlig støtte for vedtaket om å si ja til aktiv dødshjelp. Leger, kirken, politikere, redaktører og de fleste som tar ordet i debatten, sier et tydelig nei til aktiv dødshjelp. Slik sett er det grunnlag for påstanden om at det er eliten som står mot folket og Frp. Dette er en posisjon Frp tidligere har visst å utnytte. Og det kan stilles spørsmål med om eliten vil makte å holde stand dersom Frp begynner å kjøre denne saken hardt politisk. Det spørs om de har noe å vinne på det. Det ble rene oppgjøret med Frp i Stortinget i forrige uke. SVs Olav Gunnar Ballo svingte storslegga og karakteriserte Frps vedtak som «sjokkerende, rystende og forferdelig». Han trakk paralleller til de mange barmhjertighetsdrapene Arnfinn Nesset i sin tid ble dømt for.

Selvbestemmelse som kriterium for å avgjøre spørsmål som har med liv og død og gjøre, slo for alvor igjennom i abortkampen på 70-tallet. Eliten var også imot selvbestemt abort den gang saken ble satt på dagsorden. Når man etter relativt kort tid vant igjennom med kravet om selvbestemt abort, skyldes det at dette ble kjørt fram som den viktigste kvinnesaken. Det var kvinnen som skulle råde over egen kropp, ikke menn i abortnemnder som skulle ta avgjørelser for kvinnen. 

Vi ser noen av de samme frontene når aktiv dødshjelp nå settes på den politiske dagsorden. Men det er slett ikke sikkert aktiv dødshjelp vil bli en sak som mobiliserer folket. Frps nestleder, Per Sandberg, ser ut til å ville sette saken på vent. Han ser behovet både for utredninger og grensesetting før aktiv dødshjelp kan innføres. Det er ikke aktuelt å fremme forslag om aktiv dødshjelp med det første.

Hvis aktiv dødshjelp blir innført som en rettighet, vil dette over tid kunne bidra til å endre holdninger til livet. Det er en fare for at alvorlig syke mennesker vil tenke at de pårørende egentlig ønsker at tiden er inne for å sette sluttstrek selv om de sier det motsatte. Det at muligheten forligger vil føre til at noen benytter seg av den.

Liv som ikke anses som fullverdig, trues både ved det slutt og begynnelse. Bioteknologien stiller oss overfor stadig større etiske dilemma. I Danmark får alle gravide i praksis tilbud om fostervannsdiagnostikk og blodprøve tre måneder ute i svangerskapet. Det har ført til at Downs syndrom er i ferd med å bli utryddet. Dette har ikke vært en planlagt politikk. Det er bare blitt slik.

Det blir etter hvert mulig å diagnostisere en rekke sykdommer tidlig i svangerskapet. De fostre som ikke holder mål ut fra hva foreldre definerer som et verdig liv kan da fjernes.

Samfunnet kan selvsagt spare store summer på å legge opp til at barn med alvorlige sykdommer ikke blir født. Det er også mye å spare på at mennesker «som ikke lenger er i stand til å leve er verdig liv» sørger for å avslutte det. Dette snakker vi ikke om heldigvis. Det vil bære helt galt av sted dersom økonomene slipper til med sine kalkulatorer ved livets slutt og livets begynnelse. Det har aldri vært meningen at livet skal være lønnsomt. Enkeltes liv er et gigantisk tapsprosjekt.

Utviklingen preges heldigvis av at samfunnet er villig til å bruke økte ressurser for å gi mennesker som skal dø god omsorg og smertebehandling ved livets slutt. Og som Ballo peker på: Det har aldri ligget bedre til rette for å ta i mot barn enn det gjør i dag.