Lønnsoppgjøret i fjor og i år viser en mangel på solidaritet arbeidstakere imellom og at regjeringen nærmest er i lomma på LO når det gjelder spørsmål knyttet i lønn- og arbeidsliv, skriver redaktør Magne Lerø.

Årets lønnsoppgjør ble en demonstrasjon av politisk maktesløshet. Dag Terje Andersen, og delvis Lars Sponheim, forsøker å skape et inntrykk av at resultatet er blitt at dagens ordning skal videreføres, men at de endringer i pensjonssystemet som Stortinget har vedtatt skal innarbeides fra 2011 av. Det hadde vært mer presist om han hadde sagt at de ansatte i stat og kommune ikke vil være med på det pensjonsforliket Stortinget har vedtatt. Det går ut på at det skal lønne seg å jobbe lenger, altså at pensjonen avhenger av hvor mange år man arbeider. I tillegg skal det skje en levealdersjustering. Forhandlingsresultatet for de ansatte i stat og kommune går ut på at de som går av med pensjon fortsatt skal ha får 66 prosent av lønnen uansett ved fylte 65 år dersom man har jobbet i 30 år som er full opptjeningstid.

Dette prinsippet ville regjeringen hive på båten til fordel for en såkalt «kombinasjonsmodell» som ivaretok det Stortinget har vedtatt. De nådde ikke fram. Hvordan Stortinget levealdersjustering skal innarbeides når man er garantert 66 prosent lønn, er en gåte.

«Stortinget vedtok i 2005 at levealdersjustering og indeksering skal innføres i offentlig tjenestepensjon. Dette skal skje innenfor grunnlovsvernet. Det var derfor ikke tema i forhandlingene. Endringene vil medføre en reduksjon i utbetalingene i fremtiden, men grunnlovsvernet demper effekten av levealdersjusteringen», skriver UNIO på sin hjemmeside. 

Vi har fått et nytt eksempel på at det man sier ikke hører sammen. Den samme inkonsekvens preger Stortingets pensjonsforlik der man i tillegg til forkortet opptjeningstid og levealdersjustering samtidig slår fast at man i offentlige skal men beholde garantien om bruttopensjons ut fra lønn.

Regjeringen klarte i fjor å få LO med på prinsippene i den nye pensjonsordningen. De måtte imidlertid legge atskillige titalls milliarder på bordet for at innstramningen ikke skulle ramme de som snart skal gå av med pensjon. Regjeringen betaler seg ut av virkningen av prinsippene. Det skal forhandles om ny grupper skal unndras innstramningene. Det ble resultatet av at LO i fjor fikk gjennomslag for kravet om at FP-ordningen ikke skal svekkes.

Nå skal heller ikke bruttoordningen for de ansatte i stat og kommune svekkes. Det er UNIO, LO Stat og Akademikerne som hardnakket har holdt fast på den ordningen vi i dag har. Anders Folkestad er imidlertid tilbakeholden med å juble over seieren. Han nøyer seg med å si at UNIO er godt fornøyd med resultatet. Det som er mer overraskende er at lederen for YS, Tor Eugen Kvalheim, nærmest sier rett ut til NRK at han ikke er fornøyd. Grunnen er at de med lav lønn og en opptjeningstid over tredve år, ville kommet bedre ut med den modellen regjeringen ønsker. Det er de med høy lønn, lang utdannelse og følgelig noe kortere opptjeningstid som har satt foten ned for regjeringens modell. Når man ikke karer å samle seg om endringer, beholder man det man har.

Det kommer ikke til å vare lenge. Uenigheten innad blant de ansatte i stat og kommune er tydelig eksponert. Regjeringene er ikke fornøyd. Ikke Stortinget heller. Arbeidsgiverne i stat og kommune er kritiske til at det fortsatt skal være ulike ordninger i det private og det offentlige.

I fjor måtte regjeringen langt på vei gi seg i kampen om AFP. I år må en gjøre knefall for UNIO, LO stat og Akademikerne når det gjelder bruttopensjon fremfor pensjon ut fra opptjening. Grunnen er at denne regjeringen nærmest er i lomma på LO i spørsmål knyttet til lønn og arbeidsliv. Regjeringen orker ikke å tenke seg LO i streik når det er «fagbevegelsen, fagbevegelsen, fagbevegelsen» som skal sikre fortsatt rødgrønt styre. Da sitter både prinsipper og milliarder løst.

Lønnsoppgjøret i fjor og i år gir grunn til pessimisme i forhold til muligheten for å få til en nødvendig reduksjon i pensjonsutbetalingene fremover. Dagens femti og sekstiåringer har i alle fall tenkt at de ikke skal gi fra seg en eneste pensjonskrone som de har rett til ut fra dagens regelverk. Nå skal det hentes ut milliarder i pensjon, milliarder som kunne vært brukt på andre formål. Så får de oppvoksende generasjoner ta sin kamp når den tid kommer.

Lønnsoppgjørene i fjor og i år, viser en mangel på solidaritet arbeidstakerne imellom. De høytlønnede nekter å være med på ordninger som de med lav lønn vil ha fordel av. Og dagens godt voksne som har makten i arbeidstakerorganisasjonene, er opptatt av å sikre seg selv på bekostning av de generasjoner som kommer etter en.