Vi bør gjøre endringer i skattesystemet slik at de rike mister noen gode grunner til ikke å gi bort en stor del av rikdommen sin, skriver redaktør Magne Lerø.

Bill Gates har vært her. Han sa rett ut at rike mennesker bør gi bort det meste av rikdommen sin. Det holder med å beholde en del for å sikre en trygg fremtid for seg selv om sin familie. Og selvsagt må det være nok kapital igjen i den bedrifter man har drevet fram til suksess.

Det er USA, slik er det ikke meningen vi kal ha det her hos oss. For her skal de rike betale høy skatt og så skal politikeren bestemme hva pengene skal brukes til. Omtrent slik er svaret som gis fra diverse rødgrønt hold når disse spørsmålene dukker opp. Kjell Inge Røkke vil gjerne opprette og overføre seks, syv av sine milliarder til en ideell stiftelse. Han har bedt om en avklaring av visse skattemessige forhold før dette kan skje. Da saken ble kjent fnøs nærmest Kristin Halvorsen av ideen om at man skulle gjøre skattemessige tilpasninger for å få rikfolk til å gi bort en del av rikdommen sin til ideell formål.

Rikfolk står ikke høyt i kurs her til lands. Noen av dem møter til og med stor skepsis når de vil bruke penger som er beskattet til formål som burde ha allmenn interesse. Det skjedde da Christian Ringnes lanserte ideen om å bygge en park med kvinnelige skulpturer i tilknytning til restauranten hans på Ekeberg. Det ble tatt til orde for at den slags ”kulturelle ytringer” burde ligge under politisk kontroll. Og det er selvsagt de som er skeptisk til å la mannen få bygge en gondolbane for egne midler fra Bjørvika opp til Ekeberg.

Slipp Ringnes løs. La han få bruke pengene sine på prosjekter som folk vi ha glede av. Staten og Oslo kommune kommer ikke til å prioritere en kvinnelig kulturpark og en gondolbane.

Slikt kan det bli mer av om rikfolket begynner å bruke millionene og milliardene sine på allmennyttige formål. Skjønt en gondolbane er en snedig forretningsidé, knapt noe annet. Først operaen, så Munch-museet for så å avslutte med gondolbane til Ekebergrestauranten.

Trond Mohn i Bergen har brukt milliarder på medisinsk forskning og idrett. Det har han gjort med de skattereglene vi har. Det er egentlig ingen hindring i dag for at rike kan gi. Og de rike i landet gir nok betydelige midler til humanitært arbeid. Spørsmålet er: Kan vi få det til å gi betydelig mer?

Kristelig Folkeparti vil nå at bedrifter som gir midler til gode formål, skal få skattefradrag.

I dag kan bedrifter få skattefradrag for det samme beløp som en vanlig skatteyter, 12 000 kroner. Hans Olav Syversen, finanspolitisk talsmann i KrF, sier til Vårt Land at KrF vil øke det skattefrie beløpet til mellom 50 og 100 000 kroner.

«Vi ønsker at skatteregelverket skal stimulere bedrifter til å ta samfunnsmessig ansvar. Ved at de kan trekke fra større beløp på skatten, vil det bli mer interessant å gi gaver», sier Syversen.

Dette er ikke store beløpene det er snakk om, men det er da noe. Og det vil ha stor beydning for det humanitære og allmennyttige arbeidet.

Kjell Inge Røkke er ikke sikker på at han vil gi bort seks, åtte milliarder hvis det betyr at han må betale rundt en tredjedel i skatt. Det kan vi forstå. Men er det ikke mulig å tilpasse regelverket slik at man reduserer skattetrykket når de som har hundrevis av millioner, for ikke å si milliarder vil gi beløp i denne størrelsesorden til allmennyttige formål? KrF tar et skritt i riktig retning, men de bør ikke stoppe med det forslaget de nå fremmer.

Stein Erik Hagen er blant landets rikeste og den som klager mest høylytt over formuesskatten. Samtidig er han opptatt av riste av seg imaget av å være en smart forretningsmann, ”Rimi-Hagen”, til å fremstå som en samfunnsbevisst, langsiktig industribygger. Hva er det som skal til for at han vil gi bort i alle fall halvparten av milliardene sine?

Når Christian Ringnes får sin kvinnelige skulpturpark, bør so andre rikinger følge opp. Hva med om Olav Thon, Stein Erik Hagen og Kjell Inge Røkke, disse med bakgrunn nærmeste som småkårsfolk og som har lyktes så eventyrlig, gikk sammen om må reise et praktbygg i Oslo som kunne huse kultur og kunstnere av alle slag med butikker på første plan. En salig blanding av business og kultur, et sted som oste av kreativitet og kremmerånd. De kunne fått minneplate ved inngangspartiet. Det skulle ikke stått på det. Både byste og maleri av Stein Erik Hagen skulle det også blitt plass til, om det var viktig. Christian Ringnes kunne flyttet flaskemuseet sitt dit. Han kunne blitt med han også. Jens Ulltveit-Moe også. Det går i alle fall an å tenke tanken.