Når Ernst Baasland tar avskjed som biskop uten å be om unnskyldning, illustrerer det hvor fastlåst ledere kan bli i bildet av seg selv som selvrettferdig og uangripelig, skriver redaktør Magne Lerø .

Det er ikke noe å si på at det i går ble holdt en gedigen avskjedsgudstjeneste for Ernst Baasland i Stavanger. Slik er det nok biskoper takkes av. Han fikk plenty med takkens ord for sin innsats som biskop i Stavanger i 10 år. Og han takket selv etter alle kunstens regler. Han benyttet også anledningen for å takke for all den støtte han har fått tragedien som endte med at Ernst Baasland i vinter ble slått konkurs.

Men han benyttet ikke anledningen til å be om unnskyldning. Det hadde vært på sin plass. Blant dem som har Baasland har vært biskop for, som har vist ham og hans kone tillit lang ut over rimelighetens grenser, er mennesker som til sammen har tapt 50 millioner kroner på lån de har gitt til ekteparet Baasland. De trodde sønnen var i gang men et spennende IT-eventyr og at det var snakk om investeringer og at pengene ville bli betalt tilbake. Det ingen ante var sønnen spilte bort alle millionen hans mor skaffet ham.

Ernst Baasland vil ha oss til å tro at han ikke har visst om konas låneopptak. Han står bare inne for de lån han selv har skrevet under på og som han hevder han hadde dekning for i hus og hytte. Stavanger tingrett tror ham ikke. I dommen står det at biskopen har vært «bevisst uaktsom». Baasland har ikke brydd seg med å anke dommen. Istedenfor bare later han som om den ikke eksisterer og fortsetter videre i sin egen versjon som går ut på at han ikke har gjort noe galt.

Kona har ikke sagt noe som helst. Hun er sykemeldt og anklaget for bedrageri.

«Da jeg først fikk vite, begynte jeg å nøste sammen med banken og ble sjokkert over summene som kom på bordet. Tiden var et rent mareritt. Fra å være en såkalt vellykket biskop og professor til å få en familietragedie som dette i fanget er helt uvirkelig. Men jeg tenker at måten jeg har taklet dette på, at jeg har stått oppreist, kanskje er viktigere enn selve saken», sier Baasland til Aftenposten.

Det er ganske fantastisk at hevde at det at han har klart å stå oppreist, kanskje er viktigere enn selve saken. Hvor selvsentrert går det an å bli? Og hvor oppreist har han stått? Han har da vært ute av drift som biskop det meste av tiden det siste året.

Ekteparet Finsnes i Stavanger har tapt nærmere 12 millioner, inkludert hytta på fjellet, på lån til Baaslands. De sier de har ventet forgjeves på et forsøk på forsoning.

«Vi har ønsket en erkjennelse av at Ernst forstår og er lei seg for tapene han og familien har påført andre. At de har misbrukt vår tillit og vennskap og aldri vært villige til å komme oss i møte. Men etter så lang tid og alt vi er påført blir det vanskelig med en troverdig unnskyldning», sier Christine Finsnes til Aftenposten. Hun synes «seiersrunden» han ved avgangen virker både merkelig og litt usmakelig og etterlyser ydmykheten.

Ydmyk mener nok Baasland han er, for det bør man være. Men da Dagsrevyens reporter i går stilte spørsmål om han ville be noen om unnskyldning, svarte han at han ingen hadde spurt om det.

«Men hvis de gjør det, skal vi snakkes», sa han til NRK.

Igjen er det et eksempel på at Baasland bare hører det han vil høre. Han sa også til NRK at han ikke har noe del i det som har skjedd, men at han likevel føler ansvar. Dette er jevngodt med å toe sine hender.

Baasland burde bedt om unnskyldning for at han ikke har vist den nødvendige aktsomhet og dømmekraft som en må kunne forvente av en biskop. Han burde snakket om at selv om vi forsøker å gjøre det som er rett, skjer det noen ganger at vi blir ansvarlig for handlinger som påfører andre tap og lidelse. Han burde bedt om unnskyldning for at mennesker stilte midler til disposisjon uten sikkerhet fordi de hadde tillit til han som biskop. Folk regner med at ektefeller er sammen om økonomien. Hvis det er sant at Baasland ikke har ant noe som helst konas låneopptak, fritar det ham ikke får ansvar og til å be om unnskyldning.

Enst Baasland er en from mann som er opptatt av å ta sin tro på alvor. Men med fromheten følger ikke dømmekraften. Og når han blir så opptatt av sitt eget omdømme at han ikke makter å ta inn omverdenens måte å se det på, da er det ikke til å unngå at der noen ser fromhet, er det andre som ser selvgodhet og prektighet.