Erna Solberg har kjempet i motvind i måneder og år. I partilederdebatten i går fikk hun uttelling for sin omstridte «både og»-strategi. En partileder på oppadstigende kurs en måned før valget kan snu en utvikling, skriver redaktør Magne Lerø .
Erna Solberg kan smile fornøyd. I dag pryder hun forsiden i VG, ikke fordi hun slanker seg, men fordi hun gjorde det best i partilederdebatten på NRK i går. Hvis hun er riktig heldig, begynner avisen også å skrive mer om Høyres politikk.
Solberg maktet i går å fremstå som den sentrale politikeren på borgerlig side. Det er hun som sitter med nøkkelen, fordi hun er den «alle borgrlige» vil samarbeide med. Hun framsto i går med større sikkerhet og gjennomslagskraft enn tidligere. Hun lar seg definitivt ikke vippe av pinnen av dårlige meningsmålinger og saftig intern kritikk.
Mediene har en forsterkende effekt. Når Solberg i går var noe mer på offensiven enn man hadde ventet, blir hun gjort til en vinner. Det er mye å hente på å kunne gå inn i den avgjørende del av valgkampen på oppadstigende mediekurs.
Det interessante med en partilederdebatt er at partiene der og da utfordres til å forhold seg til hverandre. De sa ikke så mye nytt om plan a, b eller c. Det var stort sett en gjentakelse av kjente posisjoner. Men der og da fremsto ikke Siv Jensen som et troverdig alternativ til Jens Stoltenberg som statsminister. I den grad noen gjorde det, var det Erna Solberg.
Høyre kjørte selvsagt fram Jan Petersen som statsminister da de forhandlet med KrF og Venstre om å danne regjering. De tre partiene ga opp i første runde. Da sa Carl I. Hagen at de vær så god fikk gjøre et nytt forsøk og satse på Kjell
Siv Jensen pukker på sin rett til å være statsministerkandidat, fordi hun er størst. Det er god indremedisin, men for Frps velgere er det nok viktigere at Frp få regjeringsmakt enn at Siv Jensen blir statsminister.
Lars Sponheim lukker ikke helt døren for et sak til sak-samarbeid med en regjering bestående av Høyre og Frp. Før man eventuelt skulle komme dit, vil Sponheim ha laget mye baluba. Det første han vil gå inn for er Erna Solberg som statsminister, ikke Siv Jensen.
Meningsmålingene oppfører seg litt for mye som en jojo for tiden. Det er altfor tidlig å spå hvilket utfall valget vil få. Av de tre alternativene som er mulig etter dette valget, er en regjering bestående av Høyre og Frp det minst sannsynlige. Det er slett ikke umulig for de rødgrønne å få et fornyet mandat fra velgerne. Da fortsetter de rødgrønne inntil de eventuelt ryker på oljeboring eller en EU-søknad.
Hvis Jens Stoltenberg fortsetter i en mindretallsregjering etter valget, vil Ap flytte seg noen hakk inn mot sentrum. Det passer Jens Stoltenberg utmerket. Han passer godt på i valgkampen å legge seg ut med KrF og Venstre.
Jens Stoltenberg og Siv Jensen har gjennomført sin første TV-duell. Her spiller hun rollen som den dristige utfordreren godt. Jens Stoltenberg spiller rollen som den erfarne statsmann, men uten å virke overlegen. Det blir en god forestilling av det, men det er ennå et godt stykke igjen før seerne får inntrykk av at her pågår det en duell mellom to reelle statsministerkandidater.
Så er da også Jens Stoltenberg den folk vil ha. 16 prosent foretrekker Siv Jensen som statsminister. Omtrent halvparten så mange vil ha Erna Solberg, mens tre dobbelt så mange vil ha Jens Stoltenberg, viser en undersøkelse som NRK har fått foretatt.
På borgerlig side er det ingen som gjør Jens Stoltenberg rangen stridig som statsminister. For fire år siden fremsto Kjell
Det kaos som hersker rundt en borgerlig regjering, startet med at Carl I. Hagen gjorde de klart at det for Frp var fullstendig uaktuelt å gi støtte til en regjering med Kjell
Erna Solberg har blitt kritisert sterkt de siste månedene for at hun ikke har valgt side, Frp eller Venstre og KrF. Når meningene er sterkt delte i partiet, var det gode grunner for å utsette en slik avklaring til etter valget. Det gir Erna Solberg mulighet til å spille framstå som den samlende på borgerlig side. Den rollen gir henne i dag en sekser i VG og en femmer i Dagbladet. Det kan også gi uttelling hos velgerne etter hvert.