Når Frp og Høyre vil selge statlige eierandeler for 70 milliarder, betyr det økt utenlandsk eierskap og at oljefondet kan investere mer i utenlandske selskaper. Det er billig valgflesk å late som disse pengene kan brukes til veibyggig, skriver redaktør Magne Lerø .

Frp vil selge statlige eierandeler for mer enn 70 milliarder kroner. Pengene skal de bruke til å bygge veier. Men salg av aksjer og bygging av veier har da absolutt ikke noe med hverandre å gjøre.

I løpet av de første 100 dagene vil Frp gi fullmakter til at staten kan starte nedsalg i 13 selskaper. Blant disse er Kongsberggruppen, Telenor, Cermac og SAS. I tillegg skal Statkraft børsnoteres. Frp vil at staten skal beholde 34 prosents eierandel.

– Vi skal ikke pøse ut masse aksjer i markedet i løpet av 100 dager. Vi selger ikke hvis vi ikke får en god pris, sier partiets finanspolitiske talsmann Ulf Leirstein til Dagens Næringsliv. Det var de godt å høre.

Det er ingen bombe at Frp mener dette. Den borgerlige regjeringen i Sverige har gjort det samme, med blandet hell. Og både Ap og de borgerlige har tidligere solgt statlige eierandeler.

Høyre går faktisk lenger enn Frp i sin aversjon mot høye statlige eierandeler i bedriter. Frp var med å rope hurra da Terje Andersen fortalte at staten hadde kjøpt seg inn i Aker Kværner og skaffet Kjell Inge Røkke sårt tiltrengte milliarder. Når Frp i denne saken støttet regjeringen, skyldes det at Aker Kværner er en nøkkelbedrift. Og nøkkelbedrifter vil Frp har styring med, i alle fall så pass styring at en kan hindre fusjoner og oppkjøp og sørge for at hovedkontoret blir i Norge.

Staten eier i dag 50 prosent i Kongsberggruppen og 54 prosent av Telenor. Det spiller liten rolle om staten reduserer sin eierandel ned til 34 prosent. Selskapet vil bli ledet på samme måte som i dag. Styret i alle aksjeselskaper er forpliktet til å behandle alle eierne likt.

De rødgrønne har snakket mye om en aktiv eierstyring de siste fire årene. Det de rødgrønne har erfart, er at dette er det lett å snakke om, men vanskelig å få til i praksis. Det er ikke slik at noen fra departementet kan ringe styreformannen å gi signaler eller instruksjoner.

Når staten er eneeier, er det noe annet. Da har man ingen andre eier å ta hensyn til. Man kan likevel ikke styre på samme måte som man styrer et direktorat. Staten må nøye seg med å opptre som eier og forhold seg til aksjelovens bestemmelser om fordeling av ansvar og myndighet mellom daglig ledelse, styret og eiere i generalforsamlingen.

Det er ikke dramatisk om staten selger seg helt ut av Flytoget som i dag eies 100 prosent. Det er imidlertid grunn til å diskutere nedsalg av eiendomsselskapet Entra, Statkraft og Statsskog. Entra sitter på en del særpregede offentlige eierdommer. Statkraft og Statskog forvalter varige grunnverdier.

Det er verdt å merke seg at Frp stopper på 67 prosent når det gjelder Statkraft. De går heller ikke inn for at staten skal selge seg ned i Statoil Hydro. Staten har handlet for milliarder for å oppnå en slik eierandel etter at Statoil og Hydro fusjonerte. Det ser det ut til Frp mener har vært fornuftig.

Men hva er egentlig poenget med at staten skal selge seg ned i de selskaper hvor det ikke betyr noe i praksis? Hva vinner en egentlig på at Telenor får flere utenlandske eiere? Eller norske? Er det ikke bedre om norsk kapital brukes til nyskaping i små og mellomstore bedrifter så kan onkel Skrue stat holde på med gigantene i norsk næringsliv?

Frp kombinerer nedsalg av statlige eierandelen med at en vil bruke salgsgevinsten til å bygge veier. Men staten har da milliarder nok. Vi trenger ikke selge statsaksjer for å få råd til viktige investeringer. Slik er det i mange andre land, men ikke i Norge.

Hvor mye vi skal bruke på veibygging har sammenheng med hvor mange oljemilliarder norsk økonomi tåler at vi hiver innpå. Hvor mye som skal brukes på å bygge vier må avklares i forhold til de mange andre gode formål.

I neste uke kommer vel utspillet at man vil kutte 100 millioner i pressestøtten for å øke uføretrygden og uken etter kan det bli kutt i bevilgningen til Innovasjon Norge som skal brukes i kreftomsorgen. Den slags utspill kan saktens diskuteres, fordi det handler om prioriteringer i statsbudsjettet.

Inntekter fra salg av statlige aksjer er å betrakte som oljemilliarder. Det har vi temmelig mye av fra før. I praksis vil nedsalg av statene eierandeler bare bety at det statlige oljefondet kan få litt flere milliarder til å investere i utenlandske selskaper.