NHO og Kristenfolket er uttrykk for de smalsporede perspektivers plass i politikken, skriver redaktør Magne Lerø.

Denne uken ble organisasjonen «Kristenfolket» lansert. Her er ikke hjertesakene mange, men tydelige. Norge skal støtte Israel i kampen mot palestinerne, aktiv dødshjelp skal ikke tillates og vi skal ikke ha en ekteskapslov som sidestiller homofile og heterofile. På forhånd har de bestemt seg for at de vil bli kvitt den rødgrønne regjeringen.

Når Siv Jensen nå har satt en strek over landsmøtets vedtak om å tillate aktiv dødshjelp, kommer FrP særdeles godt ut. De virker mer helhjertet i sin støtte til Israel enn KrF. Av den grunn vil  nok en del av de som sokner til «Kristenfolket» melde overgang fra KrF til Frp. Mange har gjort det allerede. For KrF er det selvsagt kjelkete at høyresiden har organisert seg på denne måten.

Som pressgruppe har Kristenfolket betydning. Siv Jensen vet hva hun gjør når hun dropper dødshjelp. Kristenfolkets protest er neppe avgjørende. Frp har nok innsett at aktiv dødshjelp ikke er noen vinnersak i møte med velgerne.

Hvis de rødgrønne mister flertallet, vil Kristenfolket gå på banen for å få KrF til i det minste å støtte Siv Jensen fremfor Jens Stoltenberg. Dagfinn Høybråten kan regne med saftig internt bråk dersom han tenker seg å velge «Jens fremfor Jensen».

At religiøse grupperinger engasjerer seg på tvers av partitilhørighet for å få gjennomslag for egne hjertesaker, er ikke et spesielt norsk fenomen. I USA er konservative kristne velgere en betydelig maktfaktor. I land der muslimene står sterkt, er det vanlig at troen kjøres fram som en politisk maktfaktor. I vår sammenheng har KrF maktet å samle opp i seg de fleste gruppene som har vært opptatt av hjertesaker med en religiøs begrunnelse. Slik er det ikke lenger. I dag fordeler mennesker med et kristent livssyn seg på alle partier, men med en hovedvekt på KrF.

Det spesielle med organisasjonen «Kristenfolket» er at de fleste som hører hjemme her, stemmer KrF eller Frp.

I siste nummer av Ny Tid listes det opp ti saker som ideelle organisasjoner mener bør få større plass i valgkampen og som de ber velgerne legge vekt på. En organisasjon som har en sak eller et perspektiv som oppgave, kan selvsagt rangere partiene ut fra i hvor stor grad de vil føre den politikken interesseorganisasjonen ivrer for. Slik kan for eksempel landets beste miljøparti kåres eller man kan kåre det partiet som vil gå lengst i å støtte eller ivareta u-landenes interesser.

NHO ivaretar bedriftenes interesser. De mener de har funnet ut hvilke partier som fører en politikk som har «best effekt på vekst, verdiskaping og arbeidsplasser i næringslivet og som fremmer en langsiktig, omstillingsdyktig og verdiskapende utvikling for Norge».

Høyre får 5+, Venstre 5, Frp 4+ og Ap 4. SV havner på 2+.

NHO gir SV 1 for klima og energipolitikken og Høyre 5. Det har fått tidligere NHO-president Jens Ulltveit-Moe til å reagere. Han stemmer ikke SV og er ikke enig med dem i alt de mener om energi, men SV burde fått fem og Høyre 1 på dette området, mener han.

Hadde Venstre gått inn for oljeboring i Lofoten, ville de blitt «landets beste parti» sett med NHO-øyne.

NHO mener nok selv at de med sine åtte områder, har et bredt perspektiv på politikken. Og de vil hevde at det de legger vekt på, er det landet er tjent med. Det er som å høre William Nygaard snakke om bokbransjen. Det som er bra for Aschehoug er alltid bra for bokbransjen.

Politikk handler om mer enn det NHO synes er viktig.

NHOs president, Paul Christian-Rieber bor i Bergen. Det gjør Bjarte Ystebø, frontfiguren for Kistenfolket også. Rieber og Ystebø er enige om to ting: De rødgrønne må vekk. Og de borgerlige må danne regjering. Kanskje de to kommer til å lage et stunt sammen.

Men de har ikke flertallet av folket med seg. En meningsmåling i dag viser at de fleste vil at de rødgrønne skal fortsette.