Frp snakker om forandring til den store gullmedaljen, men kun de helfrelste tror på 100-dagers programmet. De rødgrønne ser ut til å være såpass fornøyd med egen innsats at de blir stående som ambassadører for status quo, skriver redaktør Magne Lerø .

Der var ikke annet å vente enn at Frps program for de første 100 dagene i regjering, får juling av det politiske kommentarkorps. Frp har ikke mange som har sans for deres politikk blant landets medieelite. Det meste Siv Jensen serverte lørdag var gammelt nytt. Her var det ingen ting man falt av stolen av å høre. Og selvsagt var ikke finansiering av alle tiltakene på plass. I god Frp-stil manglet det ikke på populistiske tiltak. Fjerning av bomringene, to kroner lavere bensinpris, avvikling av NRK-lisensen, 22.000 kroner i vrakpant, 16 milliarder i skattelette, fjerning av hver eneste sykehuskø, førsteklasses eldreomsorg til hver eneste én osv, osv. – det er klart slikt slår an. Men Frp er ikke sikre på hvordan de skal få Mulla Krekar ut av landet innen 100 dager. Det blir heller ikke noe av et eget asylmottak i Afrika og det blir ikke slik at man kan få kjøpt sprit til alle døgnets tider på en hvilken som helst bensinstasjon, hvis noen har trodd det.

Det er ingen grunn til å tvile på at Siv Jensen og landets Frp-ere er overbevist om at de har løsningen på det meste. De fremfører sitt budskap med trøkk og overbevisning. Frp driver en meget god valgkamp. Siv Jensen har holdt på i hele sommer. Formen er fortsatt upåklagelig.

Man kan mene hva man vil om Frps politikk, men man kan ikke ta fra dem at de gjør mye riktig på den politiske pedagogikken og retorikkens område. Det var et strategisk lurt trekk å lansere et 100-dagers program i 101 punkter to uker før valget. Hvis en sammenligner dette med de rødgrønnes syv dvaske veivalgspunkter som de innledet valgkampen med, er det Frp som går av med seieren.

Frps problem er selvsagt at svært få av de punktene de ivrer for, vil bli gjennomført selv om de rødgrønne taper valget. Det er en mulighet for at Høyre ender opp med å forhandle om å danne regjering med Frp. Men en får aldri Høyre med seg på den pengegaloppen som 100-dagers programmet baserer seg på. Det vet Siv Jensen. Men valgkamp handler nå en gang om å fortelle velgerne om sin «egentlige» politikk. Mye politisk retorikk blir aldri praktisk politikk.

Det er normalt at den sittende regjering fremholder alt det gode de har fått utrettet den tiden de har sittet med regjeringsmakten. De rødgrønne kan vise til at det står meget bra til i landet, finanskrise til tross. For fire år siden gjorde de borgerlige det samme. Kjell Magne Bondevik, Jan Petersen og Lars Sponheim kunne ikke helt forstå hvorfor ikke velgerne sluttet bedre opp om dem.

Professor Victor Norman, tidligere statsråd for Høyre undrer seg i Dagens Næringsliv lørdag over at de rødgrønne ikke har høyere oppslutning. Ingen regjering har kunnet bruke så mye penger som de rødgrønne de siste fire årene. Partilederne har bred appell i sine velgergrupper. Og regjeringen kan med god grunn si seg fornøyd med hvordan de har taklet den økonomiske krisen. Hans forklaring på hvorfor de ikke gjør det bedre er endringsvegring. Velgerne ser det. Steke interessegrupper hindrer regjeringen i å gjennomføre den fornyelse som er nødvendig. De blir altså stående som representanter for status quo. Det er Frp som snakker høyest om forandring og fornyelse.

Da Jens Stoltenberg ledet sin første regjering, snakket han varmt om fornyelse av offentlig sektor. Han tok en del grep, men de falt i dårlig jord, særlig i LO og i partiets venstreside. Resultatet ble et elendig valg i 2001. De rødgrønne snakket med overbevisning om fornyelse i valgkampen i 2005. Landet skulle få en ny kurs. Kristin Halvorsen og Åslaug Haga lovet at nå skulle pipa få en annen lyd. Det skulle bli nye tider, og folk skulle merke det.

Noen radikal kursendring er det ikke blitt. Kommunene har fått økte bevilgninger. Bøndene har kommet betydelig bedre ut av det økonomisk med Jens Stoltenberg ved roret enn med Kjell Magne Bondevik, skriver Nationen i dag. Og det er tatt mer hensyn til distriktenes interesser. Og SV har etter hvert kommet til at de har fått så pass innflytelse over regjeringen politikk at de gjerne tar fire år til.

Vi har en valgkamp med særdeles lav Obama-faktor. Det er ikke realistisk at Siv Jensen får gjennomført sin politikk, Jens Stoltenberg er endt opp som litt mer Gro Harlem Brundtland, en som administrerer og styrer landet. Han er i status quo- modus.