Dobling av strømprisene, 10-20 milliarder kroner i året til u-landene, miljøbiler, radikal økning i miljøavgifter og CO2-rensing. Hvis det ikke skal mer til for at Norge får innfridd sin del av klimakravene, er det ikke mye å klage over, skriver redaktør Magne Lerø .
De fleste i Norge hører til verdens overklasse. Vi er stinn av penger sammenlignet med den gjennomsnittlige verdensborger. Om prisen på strøm blir det dobbelte av det den er i dag, er det et lite problem selv om det blir bråk og folkeaksjoner av det. Det er særdeles lite dramatisk at strømmen i Norge skal koste omtrent det samme som i de fleste andre land i Europa.
Dobling av strømprisene kan bli resultatet dersom vi skal satse på fornybar energi, melder Enova i dag. Økonomiprofessor Finn R. Førsund sier det samme til Aftenposten. Vi må nærme oss europeisk nivå. Gunnar G. Løvås i Statnett mener imidlertid det ikke trenger å bli så galt. Selv om vi må investere et utall milliarder i infrastruktur for å frakte fornybar kraft dit den skal, kan dette på sikt også gi gode eksportinntekter. Det trenger ikke bli slik at alle kostnadene må veltes over på de norske forbrukerne.
Nedtellingen foran klimamøtet i København er i gang. Dagsavisen melder i dag at Naturvernforbundet mener å vite at Norge må bla opp 10-20 milliarder hvert år for å få u-landene med på en ny klimaavtale. FN og EU har anslått at klimatiltak i u-land kan få en årlig prislapp på 600 milliarder kroner. Noen forskere mener dette er et for lavt anslag. Spørsmålet er hvordan disse milliardene skal fordeles. Etter folketall, utslipp per innbygger eller økonomisk bæreevne? Skal man internasjonalt tenke som Kristin Halvorsen tenker når det gjelder skatt? Altså, de rikeste tåler litt ekstra.
Norge er selvsagt villig til å bidra. Vi har lagt noen småpenger på bordet allerede – tre milliarder fordelt over fem år for å stoppe ødeleggelse av regnskogen.
At Norge må bidra så det svir, er ikke mer en rett og rimelig. Vi har tjent oss søkkrike på olje og forurenset særdeles mye vurdert i forhold til antall innbyggere.
Regjeringen går med museskritt når det gjelder å få ned CO2-utslippene. De ambisiøse målene ligger fast, men så lenge det ikke blir noe gjennombrudd for effektiv CO2-rensing, vil oljelandet Norge ligge dårlig an. Og satsingen på alternativ energi er puslete, fordi det ikke er lønnsomt med dagens kraftpriser.
Jens Stoltenberg satser på at mest mulig av de utslippsreduksjoner vi må forplikte oss på, kan tas i form av å betale for at u-landene skal få redusere sine utslipp. I København vil Norge ganske sikkert høre til den gruppen som vil ha dristige mål, vel å merke dersom vi kan innfrir våre forpliktelser ved å betale oss ut av dem.
Når det gjelder å redusere egne utslipp og å satse på alternativ energi, har vi havnet i bakleksa. Det er mye prat om energilandet Norge. Sannheten er at vi er et oljeland. Sverige er et av de landene som har vist vei. Sveriges tidligere statsminister Göran Persson bruker de anledninger han har til å be oss skjerpe oss. Han uttaler seg temmelig diplomatisk til ham å være. Det er nok mer krutt i anbefalingene når han møter Jens Stoltenberg på tomannshånd.