Personvernet er i krise. Vi bør avvise EUs datalagringsarkiv med mindre det fører til at hele EØS-avtalen ryker, skriver redaktør Magne Lerø.

SV og Sp har en liste der det står flere EU-direktiver som de vil si nei til. Men i slike saker taler de for relativ døve Ap-ører. Grunnen er at EØS-avtalen pålegger oss å implementere alle direktiver uten å blunke. På papiret har vi en reservasjonsrett. I praksis har ikke den blitt benyttet. Grunnen er at regjeringen ikke har villet ta sjansen på å sette EØS-avtalen i spill ved å nekte å vedta et direktiv.

Det har så langt vært mest strid rundt tjenestedirektivet. Det kunne vi ikke nekte å implementere, fordi det ville blitt oppfattet som om rike Norge forsøkte å slippe unna et direktiv der poenget er at arbeidstakere i EU skal få mulighet til å jobbe i Norge. Det ville EU aldri ha godtatt, forståelig nok.

Nå er Island på vei inn i EU. Jens Stoltenberg og Jonas Gahr Støres strategi er at norsk medlemskap i EU likevel ikke skal settes på dagsorden. Tiden er ikke inne. Fortsatt er EU-motstanden i befolkningen for sterk. Når Island havner innenfor, vil nok en del av nei-motstanden i fiskerinæringen svekkes. Og EØS-avtalen kan svekkes eller EU kan gjøre det klart at de ikke ønsker å føre den videre.

Senterpartiet og Nei til EU vil ha en vurdering av EØS-avtalen. De vil droppe avtalen til fordel for en handelsavtale. EU-tilhengerne vil droppe avtalen til fordel for et medlemskap.

Regjeringens syn er å la alt være som det er, inntil videre.

Høyre er «ja til EU-partiet» fremfor noen. Slik sett er det overraskende at tre av stortingsrepresentantene fra Høyre, Thorbjørn Røe Isaksen, Frank Bakke Jensen og Nikolai Astrup, vil at Norge skal si nei til EUs datalagringsdirektiv. Røe Isaksen sier til Aftenposten at han tar forbehold om at et norsk veto ikke truer hele EØS-avtalen. Han vil altså bruke denne saken for å teste om reservasjonsretten er reell. Dette er en utmerket sak for en slik testing. Norge vil få markere en prinsipiell motstand i en viktig sak som ikke har økonomiske implikasjoner for Norge. EU kan altså ikke beskylde Norge for å ville hente ut en økonomisk gevinst ved å si nei til et direktiv.

Det er saken som er viktig for de omtalte representantene for Høyre. Deres syn har bred politisk støtte. Datalagringsdirektivet innebærer en svekkelse av personvernet. Vår lovgivning er basert på at det ikke skal lagres opplysninger om personer lenger enn strengt nødvendig. EU-direktivet legger opp til det stikk motsatte. Her skal alle tele- og nettselskaper ta vare på all informasjon i opptil to år i tilfelle politiet skal ha bruk for det. Faren for misbruk er overhengende. Slike lister kan være gull verd for aktører som vil utnytte listene kommersielt. Det er også en fare for at logger om kjente personer eller grupperinger kan komme på avveie.

Terrorangrepene i Madrid i 2004 og London i 2005 var bakgrunnen for at EU vedtok direktivet i 2006. De siste årene er det blitt mer overvåking på stadig flere områder. I siste nummer av Le Monde diplomatique peker redaktør Remi Nilsen på at økt overvåking også skjer med begrunnelse i andre forhold som EU anser som viktige. EU er opptatt av å sikre opphavsretten for eksempel. I IPRED-direktivet gis private aktører og rettighetsinnehavere rett til å samle inn personlig informasjon og overvåke personer som bryter opphavsretten. Man går såpass langt at en åpner for at deres bankkonto kan fryses. Selv om man i EU anser nettilgang som en ukrenkelig rett, vurderer man i Storbritannia om man skal stenge ute personer som forbryter seg mot opphavsretten. I engelske Middlesbrough finnes det forresten overvåkingskameraer utstyrt med høyttalere som ber deg plukke opp søppelet dersom du kaster det fra deg.

Vi er på vei inn i «Storebror ser deg»-samfunnet. Intensjonene er gode, men der ser ut til at vi må gi avkall på stadig mer av vår frihet på det atferdsmessige område. «Tankene mine får du aldri» kan vi fortsatt si. Men i det øyeblikk de blir digitalisert, har vi stadig mindre kontroll med hvor de havner.

Vi bør få en skikkelig debatt om personvern og datalagringsarkiv på fritt grunnlag. Først får vi finne ut hva vi mener. Så får vi ta diskusjonen om vi skal våge å utfordre EU.