Uenighet om hvem som bør være partileder, hvem man skal samarbeide med og hva som skal være partiets sjel – det er mer enn KrF kan makte. Dette er oppskriften på å ende under sperregrensen ved neste korsvei, skriver redaktør Magne Lerø.

Dagfinn Høybråten har ikke lykkes som partileder. I dag sier Vikna-ordfører Karin Søraunet rett ut til Vårt Land at han bør trekke seg. Tidligere har nestleder Dagrun Eriksen sagt at partiledelsen må vurdere om de er de rette til å lede partiet. Er man en troskyldig sjel, kan man jo tro at hun bare hadde seg selv i tankene. De fleste oppfattet det som om det var Dagfinn Høybråten hun først og fremst tenkte på.

Så langt har Dagfinn Høybråten ikke sagt noe annet enn at han tar ansvar for det begredelige valgresultatet ved å fortsette som partileder. Det er forståelig. En partileder må regne med motvind etter et elendig valg.

KrF har en sterk konservativ fløy som er opptatt av hjertesaker. De har samlet seg i aksjonen «Kristenfolket» som er opptatt av kamp mot den nye ekteskapsloven, støtte til Israel og få fjernet de rødgrønne fra regjeringskontorene. De vil ha et samarbeid med Frp.

Det vil ikke Dagfinn Høybråten ha noe av, og han representerer nok det store flertall i partiet. Han har til og med sagt at KrF bør holde seg unna samarbeid med Frp i Oslo. Det reagerer David Hansen, tidligere KrFU-leder og bystyrerepresentant i Oslo, på. Han mener tiden er inne for å gå i kompaniskap med Frp i hovedstaden.

Uenighet om forholdet til Frp, er det enkleste problemet de har å takle.

Før helgen sa Inger Lise Hansen, nestleder i KrF at de burde skje en opprydning i partiet. Hun vil at KrF skal bli et bredere parti og innrømmet at det pågår en intern kamp om hva partert skal være. Utspillet ble tolket som kritikk av Dagfinn Høybråten. Hansen sier til Vårt Land at medlemmer som ikke vil slutte seg til KrFs brede verdiprofil bør forlate partiet. Slikt går ikke upåaktet hen. Det er opprørsstemning i KrF på Jæren skriver Vårt Land etter å ha snakket med fire sentrale KrF politiker i området. De varsler at de vil stille en motkandidat til Hansen på landsmøtet. De kritiserer også Knut Arild Hareid for at han kritiserer partifeller for å være for smalsporet. Han er ikke lenger kronprins på Jæren. De stoler ikke på Hareide fordi han ikke vil fronte hjertesakene slik Dagfinn Høybråten gjør.

– Vi ønsker å være Kristelig Folkeparti, ikke et religiøst folkeparti, sier Margit Hunemo, som er gruppeleder for KrF i Time kommune.      

Knapt noen kjenner KrF bedre enn Kåre Olav Solhjell. I fjor ga han ut boken «Tru og makt», 700 sider med KrFs historie fra oppstarten i 1933 og fram til i dag. Han er selv aktiv i KrF som varaordfører i Gol. Han sier til Vårt Land at KrF dyrker en utdøende kultur og at partiet er i ferd med å utslette seg selv. Det er bedehuskulturen som vi blant finner på Jæren han har i tanken. KrFs base har gjennom historien vært bedehus-Norge som det stadig finnes mindre av. Fordi KrF er så sterkt knyttet til og assosiert med bedehuskulturen, makter en ikke å få innpass hos kristne som befinner seg på andre arenaer i kirke og samfunn.

Knut Arild Hareide og Inger Lise Hansen representerer en ny generasjon kristne som ikke er styrt av hjertesakene. De ønsker at KrF skal bli et bredere idéparti. Denne fløyen vil også oppheve bestemmelsen om at man må være en bekjennende kristen for å ha tillitsverv i partiet.

Det spørs om KrF vil makte å bli enige om hva som skal være partiets sjel. Bedehus-KrF er neppe rede til å overlate styringen til slike som Inger Lise Hansen.

Dagfinn Høybråten har ikke klart det som var oppgaven, å gjenreise partiet etter de dårlige valgene i 2003 og 2005. Det var altså ikke noe sjakktrekk å bytte ut Valgerd Svarstad Haugland med Dagfinn Høybråten om vi kun legger meningsmålingene til grunn. Dagfinn Høybråten er en dyktig politiker og gjorde det meget bra som statsråd. Men han klarer altså ikke å skape vekst og begeistring. Sannsynligvis er det en umulig oppgave. KrF er at parti i strid med seg selv. Det er vanskelig å komme videre når misnøyen rundt Dagfinn Høybråten begynner å spre seg,

Dagfinn Høybråten og Knut Arild Hareidé kan ende opp som Jens Stoltenberg og Thorbjørn Jagland. Sterke krefter presset på for at Jagland skulle vike plassen for Stoltenberg, fordi han ble sett på som den som kunne løfte Ap. Slik er det en god del i krF som ser på Knut Arild Hareide. De mener redningen for KrF er å slippe til Hareide jo før jo heller.

Spørsmålet er om det er marked og et behov for det KrF vi i dag kjenner. Et like godt spørsmål er om KrF har kraft og styrke til den nyprofilering som Inger Lise Hansen og Knut Arild Hareid står som eksponenter for. De har fint lite å gå på før de er under sperregrensen.

Den striden som nå herjer i partiet, kan bidra til å passivisere. Frontene kan skjerpes ytterligere, men uten at det foretas et klart profilvalg. Da vil KrF hangle videre og sjansen for at man vil havne under sperregrensen er meget stor.

Det beste vil være å bestemme profil nå. Da har man fire år på å fremstå som det man vil være.